Just Jack: «Overtones» (Mercury U.K/Universal)Ikke bare, bare Jack

Den relativt eksentriske og særdeles eklektiske blandingen av elektrohiphop, funk, disco, house og garage på albumet «Overtones», sitter akkurat som det skal. Jeg føler at jeg kjenner musikken fra før, samtidig som det er som noe jeg aldri har hørt før. Dette er musikkens «fusion»-mat.

Soloprosjektet Just Jack består ene og alene av eks-dj Jack Allsopp, som allerede i en alder av 15 begynte å spille plater og å fatte det han selv omtaler som en «sykelig interesse for sampling». I flere år tok han strøjobber på dagen mens han brukte kveldene og nettene på å leke seg med musikk. Det første albumet «The Outer Marker» kom i 2002, og til tross for gode kritikker, har gjennombruddet latt vente på seg.

Vanligvis er jeg veldig tekstfokusert, og legger muligens minst 30% vekt på teksten, symbolbruken og følelsen ordene lar meg sitte igjen med. På det området skuffer «Just Jack» helt enormt. Det er nesten banalt enkle tekster, noen ganger virker de fullstendig blottet for betydning og bare kastet sammen fordi de rimer. Som for eksempel i låta «Writers Block»:

Im lovin' Mary Jane

Flyin' with Lois Lane

On board a bullet train

Don't know yet if i'm glad I came

Men følelsen låta meg - musikken, melodien og selvsagt de plettfrie og perfekte samplingene- gjør at jeg faktisk ikke kunne brydd meg mindre om at han ikke er en poet sendt fra himmelen. Musikken er gjennomtenkt og gjennomarbeidet, og at han har vært sykelig opptatt av musikk i snart 16 år, er relativt tydelig. Referansene er mange, og det er vanskelig å forklare soundet, men det kan nesten høres ut som om Mike Skinner fra The Streets og Sophie Ellis-Bextor gjorde et samarbeidsprosjekt produsert av Mark Ronan, superprodusenten bak blant annet Amy Winehouses nye skive og myspace suksessen Lily Allen.

Spesielt godt liker jeg opptempolåtene, de med størst diskopreg - som for eksempel «Starz in Their Eyes» - som gjør at jeg ikke klarer å sitte stille. Låta er oppløftende og trist samtidig - og har tydelige elementer av house - til tross for at den i perioder også er ren disco. Trommene og gitaren beveger seg helt inn i dansehjertet ditt, og akkurat i det du føler at du faktisk må reise deg fra stolen og danse ordentlig, bryter han hele stemningen og går inn i elektroaktig hiphop, med en enkel kul beat mens han selvrapper en dårlig sammensatt «politisk korrekt» tekst. Heldigvis varer det ikke lenge før han tar deg tilbake til superdisco via klassiske house elementer.

Andre favoritter på platen er den nærmest naivistiske «Glory Days» som er florlett og rå samtidig. Akkurat en sånn låt man «trenger» å høre på regntunge morgener og formiddager hvor man leter etter solbrillene og banner på at NÅ, nå er våren virkelig kommet for å bli. Det «hemmelige» sporet «Koolaid» minner om «Hey Mickey». Det er åpenbart ikke spesielt inspirert eller kult, med andre ord. Generelt syntes jeg Jack Allsopp skal holde seg til opptempo glad-låter, for han tilsynelatende ikke har dybde nok til gi de rolige låtene som «Mourning Morning» troverdighet - til tross for store ord og strykere.

Jeg har lyst til å gi ham tre karakterer, en for musikken, en for tanken bak og gjennomførelsen av låtene og en for sangen og tekstene. De hadde åpenbart vært relativt forskjellige. Dessverre kan jeg bare gi ham en karakter. Den er ikke en ren sjuer, den er en tier og en treer, en åtter og en toer, en firer og en nier. Platen er litt som grapefrukt, jeg elsker det, men det er unektelig litt bittert, og hver bit er en utfordring og et skummelt eventyr, til tross for at jeg vil ha mer. «Godt-vondt» kalte jeg det da jeg var liten. Hvis Jack Allsopp hadde bestemt seg for å jobbe utelukkende som produsent - hadde han vært en appelsin i påskeferien og jeg er overbevist om at tiern hadde vært ren.

Karakter 7/10