Stephen Marley «Mind Control»Bob, bob

Egentlig debuterte Stephen Marley allerede i en alder av syv år, da han og broren Ziggy, Cedella og Sharon - gjorde låta «Children Playing in The Street» etterfulgt av albumet «Play The Game Right». Likevel tok det nesten 27 år før han slapp «Mind Control» - som er hans solodebut.

På mange måter har platen en slags egen sound, til tross for at den verken er spesielt utfordrende eller spennende. Det er ingenting ved skiva som revolusjonerer, men den holder jevnt over et godt nivå, selv om det tar litt tid før noen av låtene «sitter» og ikke bare smelter inn i hverandre som repetativ bakgrunnsmusikk.

I noen av låtene prøver han å gjøre ting som er relativt nye og annereledes enn den klassiske reggeaen, og det funker veldig bra, men det virker nesten som om han ikke har turt å ta den helt ut - han har jo som Bob Marleys sønn en helt enorm fallhøyde, det er ganske dumt - for jeg er sikker på at han kunne gjort et mye mer spennende produkt om han bare hadde tatt litt mer sats.

Jeg mistenker at denne platen kommer til å falle i bedre jord hos de som alltid har rizzlapapir i skapet enn hos sånne som meg, som «bare» har en basilikumsplante på kjøkkenet. Som min venn Marius sa; «Den har litt 'Smokers Delight' over seg». (Hvis du skjønner hva han mener.)

Det er flere av låtene som er klassiske, men det er også låter hvor nærmest samtlige barrierer er brutt, og da spesielt tittelsporet som har like mange ben i funk-leiren som hos reggae, med veldig fet blåserekke og nærmest garageinspirerte trommer som innimellom henger ut i bakgrunnen. Også «Hey Baby» med Mos Def har absolutt noe for seg, og av en eller annen grunn minner beaten meg om Tommy Tees produksjoner fra 90-tallet, Warlocks hvis jeg ikke tar helt feil. Dette tyder enten på at Tommy Tee er et geni, at han er grisefan av Mos Def, eller at verden ikke lenger produserer gode sampler, og at de gode som allerede er må resirkuleres.

«The Traffic Jam» med Damien Marley jr er veldig, veldig kul. Den minner meg om de gangene jeg blir med dreadsvennene mine på undergrunnsklubber et sted rundt Akerselva i Oslo. Det er skittent og veldig avslappet - en slags solskinns-gi faen attitud. Marley jr 1 og Marley jr 2 bruker såkalt «Human Beatbox» i tillegg til ørlittegrann bass og en klype blås bak koringen, så det er nesten a cappella. Det funker utvilsomt, men det er liksom de tre låtene som skiller seg nevneverdig ut, ellers er det ikke noe som får meg til å kaste hårbørsten min og spise brownies.

Faktisk føler jeg meg nesten litt snytt av denne skiva, det blir som å dra i bursdag og få bløtkake laget av ferdigkjøpt sukkerbrød og bokskrem. Jeg forventet at den skulle være tøffere og mer eksperimentell. Han kunne gått «The extra mile on the road to Zion» synes jeg.

Karakter 6/10