King Midas – «Sorry» (Vertigo/Universal)Don’t be sorry
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
King Midas er et navn, som etter den kritikerroste «Romeo Turn» i 2003, ble kjent for mange her til lands. Selv om dette albumet for mange fremsto som debuten til bandet, hadde de allerede eksistert i nærmere 10 år og gitt ut noen album og EPer.
King Midas er kjent som et band som har prøvd ut mange forskjellige stiler, og at «Romeo Turn» ble så populær skyldtes ren kvalitet mer enn tidsriktighet. Denne viltre rock/soul/pop-plata ble fulgt opp av den langt mer kontrollerte og glatte pop-plata «The Jaguars». Med sitt nyeste album «Sorry» viser King Midas igjen at de ikke er et vanlig, forutsigbart rockeband.
Det første som slo meg da jeg hørte «Sorry» var hvor overraskende striglet lydbildet var. Hvert instrument er krystallklart, og det virker som hver tone som spilles er gjennomtenkt og nøye planlagt. Bandet har produsert albumet selv, men de fulgte nok godt med da Fred Ball skrudde lyden på deres forrige plate. Det låter tørt, kaldt og nærmest elektronisk, men det funker bra til popmusikken bandet leverer på dette albumet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Sorry» tar ytterligere et steg bort fra rocken som «Romeo Turn» bød på. King Midas har nå gått over til 80-talls discoinspirert poprock, og låtene drives av bass, trommer og synth - gitarriff er det knapt en håndfull av her. Til gjengjeld er det flust av spretne basslinjer, hi-hats, kjølige synthhooks og andre discotriks. Av eldre band kan man ane spor av Roxy Music, David Bowie og Duran Duran, men ferskere band som The Strokes, Franz Ferdinand og Phoenix hviler også i kulissene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAt Ando Woltmann er en knakende god låtskriver er det ingen tvil om. Det demonstrerer han også på dette albumet, først og fremst med «West End Boys» (den første som tar Pet Shop Boys-referansen vinner ingenting). Dette er en bråkjekk og dansevennlig discolåt, med «Hey hey!»-rop, chimes og det hele. Men den er ikke udelt festglad, ettersom sangen kritiserer vestkantfesting. Slik er det på hele plata: Musikken er ofte fengende og upbeat, men det er likevel ikke bare en festplate. Det ligger et vemodig slør over hele albumet - muligens et slør av selvinnsikt og visshet om bakrusen som venter...
Artikkelen fortsetter under annonsenAndre låter som imponerer er «97 Tears», «As I Lay Dying» og «Walk Away, Ringo». I likhet med «West End Boys» er de to førstnevnte dansevennlige discorock-låter, mens «Walk Away, Ringo» er platas mest gitarbaserte låt. På sistnevnte kan Andos sangstil minne litt om Julian Casablancas - de har begge den samme overbevisende, nonchalante selvsikkerheten som skiller frontfigurer fra vanlige mennesker.
Som alle andre album med respekt for seg selv har også «Sorry» en dårlig låt. I dette tilfellet dreier det seg om fjerdesporet «The Penalty». Dette er en helt grei kjærlighetssang med ganske bra tekst i versene, men refrenget er så irriterende enkelt og repeterende at man av refleks trykker på skip-knappen. Selv om ikke alle sporene på «Sorry» er like spennende, er dette den eneste sangen som er direkte dårlig.
Hva King Midas har ment med å kalle dette albumet «Sorry» kan man spekulere i, men i mine ører har de lite å unnskylde. Dette er et jevnt og godt album med et par virkelig gode låter, og sangene leveres med imponerende stilsikkerhet og sans for helhetsinntrykk.
