Vi kjemper mot mannstyranniet

Jentene er samlet på bar og feirer 8. mars. Guri, hardcore-aktivist i kvinnegruppa Roger, leder an i feiringen. Det ser ut til å være hennes lodd her i livet, å stadig skulle vekke det sovende politiske engasjementet til oss andre - hvis feministiske glød varierer fra enkelte sure oppgulp i sofaen, til mer eller mindre knallrøde halvstrømper - når det passer seg slik.

I kveld går det i whisky og vodka med appelsinjuice. Rødvin duger ikke når Guri maner til kamp mot mannsveldet. Frida forkynte først at hun ville spandere Bloody Mary på hele gjengen, men forslaget fikk heller laber respons.

For riktig å vekke kampinstinktet, har Guri bestemt at vi skal rope ut navn på sterke kvinner som vi mener har kjempet en forbilledlig kamp mot patriarkatet.

- Gro! innleder Hilda. Et selvsagt valg, vi andre nikker fornøyd. Gro må med.
- Frida Kahlo, roper navnesøster Frida, til anerkjennende bifall fra jentene.
- Susan Sarandon og Alexis! foreslår jeg, og stemningen blir nærmest ekstatisk.
- Leni Riefenstahl, sier Mona.
Jubelropene stilner brått. Hvem? Vi ser spørrende på hverandre.
- Yndlingsregissøren til Hitler. Dama laga alle propagandafilmene hans, forklarer Mona, smått utålmodig.
- Men... var ikke hun nazist? spør Frida naivt.
- Hva så?! Hun bante vei for kvinnelige regissører og viste at selv i terrordiktaturers innerste korridorer har kvinner en like naturlig plass som menn, sier Mona triumferende.

Vi godtar nazidama under sterk tvil. Turen har kommet til raddisen Guri.

- Alice Wuornos, bjeffer hun, og stopper på ny kjeften på oss andre.

- Mener du hun seriemorder-dama som Charlize Theron spilte i «Monster»? spør Hilda vantro. - Hun som drepte sju menn?

- Ja, hun var faktisk USAs første kvinnelige seriemorder. Hun drepte horekunder - eller, som jeg liker å kalle dem: potensielle voldtektsmenn.

Guri gliser fornøyd.

- Dessuten var hun lesbisk. Så ikke bare viste hun at vi kvinner klarer oss helt fint uten menn, hun gjorde faktisk noe med det også. Ikke som oss, som bare sitter her og har syklubb hele året!

Ja, der har vi en handlekraftig kvinne, ingen tvil om det.

Vi andre har en snikende følelse at hele opplegget er i ferd med å skli fullstendig av sporet, og går kjapt over på neste post på programmet. Hvorfor trenger vi kvinnedagen?

Hilda gjør et forsøk.

- Vi trenger 8. mars fordi... det er en selvfølge på jobben min at det er damene som skal ta initativ til absolutt alle sosiale arrangementer og være ansvarlige for alt fra innkjøp av kaker til bursdagsmarkeringer til kaffekoking. Jeg er så drittlei!

- Fordi det fortsatt heter «kvinnelige» piloter, regissører og kjerneforskere, fortsetter Frida.

- Fordi menn fortsatt tjener mest, sier jeg. Vi skåler og drikker.

- Fordi 68 000 kvinner dør hvert år på grunn av ulovlige aborter, og millioner blir lemlestet for livet, sier Mona.

- Fordi kvinner fortsatt holdes ansvarlig når de blir voldtatt, når det er menns syke kvinnesyn som er problemet, roper Guri, og tømmer whiskyen i én slurk.

- Fordi stereotype kjønnsoppfatninger gjennomsyrer skolen og legger føringer på hva små gutter og jenter tror de kan gjøre og ikke gjøre, og fordi forstokkede statsråder som burde visst bedre, fremmer kjønnsfascistiske holdninger, gauler Mona, så høyt at Frida og jeg hysjer på henne gjennom munnviken og kikker oss beskjemmet rundt. Ingenting er mer usjarmerende enn en høylytt og bråkete feminst, det er noe alle vet. Og mennene ved nabobordet ser egentlig ganske så sjarmerende og spandable ut...

Nei, vi skal ikke tenke på menn i kveld. For i dag er det jentene som gjelder! Vi drikker og skåler igjen, og 8. mars ender til slutt som den pleier å gjøre, med Guri snøvlende over bordet:

- Hlt fntastiks kvell. Vi ska ta'ri sjåvistiske svina!

Hurra!