Enkelt og greit

«Grinderman» gir oss en rocka og rå Nick Cave.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bare så det er sagt med en gang: Grinderman er Nick Cave. Men Grinderman er slett ikke Nick Cave & The Bad Seeds. Mens han jobbet med «Abbatoir Blues/The Lyre of Orpheus» ble Cave lei av å først skrive låter og så presentere dem for The Bad Seeds. Han samlet derfor tre menn til et lite band, tok på seg gitaren og begynte å jamme frem sanger og improvisere tekster. Konstellasjonen fikk navnet Grinderman, og er nå aktuell med sitt første album.

Musikken til Grinderman bærer preg av måten den har blitt skrevet på. Låtene er enkle, men plata har en energi og et live-preg som i stor grad veier opp for dette. Det formelig oser whisky, sigaretter og overopphetede rørforsterkere av albumet. Det betyr imidlertid ikke at dette er en rett-fram, riffbasert rockeplate. Lydbildet krydres med blant annet med fiolin, piano og klavinett. Stilen kan minne litt om en blanding av Joakim Thåström, Tom Waits og god gammeldags blues. Og det er jo ikke gærent.

«Grinderman» har ett gjennomgående tema: Kvinnfolk. Jeg vil ikke kalle det et konseptalbum, men de aller fleste låtene her handler om kvinner. Og det er ikke snakk om følsomme, vâre kjærlighetserklæringer, nei, «Grinderman» har heller et herlig småsjåvinistisk preg. Det dreier seg om litt drøy blues, seksuell frustrasjon og generell irritasjon over kvinner. Leksa om «Can't live with 'em, can't live without 'em » har man hørt før, men her er det altså mest vekt på den første delen av setningen.

Låtene «No Pussy Blues», «Go Tell the Women» og «(I Don't Need You To) Set Me Free» er de beste eksemplene på dette. Hva «No Pussy Blues» handler om ligger i stor grad i tittelen. Herr Cave har skrevet mange nydelige kjærlighetssanger gjennom årene, og det er hyggelig å høre at han fortsatt kan ta fram sin fandenivoldske side.

Den hyperaktive «Honey Bee (Let's Fly To Mars)» er både tøff og djevelsk catchy, mens «Depth Charge Ethel» bekrefter noe Cloroform har demonstrert lenge: Klavinett er tøft. Av de roligere låtene har «Go Tell the Women» den stiligste teksten. «Man In the Moon» er den fineste låta på albumet, og fremføres kun med orgel, bass og vokal. Enkelheten og den spontane stilen på sangene gjør seg imidlertid ikke alltid like godt, noe som spesielt rammer de roligere låtene. Tittelsporet er nok det beste eksempelet på dette, men «Electric Alice» er også temmelig kjedelig.

«Grinderman» er en av de stilmessig tøffeste platene til Nick Cave, og byr på rå rockelåter såvel som midtempo-ballader. Førsteinntrykket mitt var veldig bra. Men når gleden over energien i de tøffeste låtene har lagt seg, er det ikke til å komme fra at det er et litt ujevnt album, og at noen av låtene blir litt i enkleste laget. Skiva er likevel bra nok til at Cave-fansen ikke blir skuffet.

Karakter: 6 av 10

Personvernpolicy