Ujevnt og nydelig

De franske gutta i Air er endelig tilbake nesten tre år etter «Talkie Walkie». Sistnevnte solgte rett under millionen, og de småsære franskmennene var utvilsomt en suksess. Problemet er bare at folk som i utgangspunktet er bittelitt sære, har en lei tendens til å bli helt koko når de får suksess. Jeg påstår ikke nødvendigvis at dette har skjedd med Nicolas Godin og Jean-Benoît Dunkel. Men til tross for at de har bruk 18 måneder på albumet, og at Godin har lært å spille koto (klassisk japansk strykeinstrument), syntes jeg ikke de når helt opp med «Pocket Symphony» I alle fall om man sammenligner den med debutalbumet «Moon Safari» (1998).

For all del, «Pocket Symphony» er et nydelig «stemnings-album,» selv om den naivistiske fransk-engelske hviske-syngingen muligens peaket for fem-seks år siden. Som de to forrige albumene er dette en skive som vokser. Den er også mindre kommersiell og mer Østen-inspirert enn det gutta tideligere har gitt ut. Men man kommer ikke bort fra det faktum at det hele er litt kjedelig.

Det er absolutt ingenting å si på produksjonen, eller det åpenbare musikalske talentet til Nicolas og Jean-Benoît. Men musikken treffer meg liksom ikke helt, ja man kan nesten lure på om Air trenger oksygen. Man må bare innfinne seg med at «Pocket Symphony» ikke kommer til å blir det mest fan-rekrutterende gutta har gitt ut, men likevel er så solid at den gamle fanbasen blir fornøyd.

Et av unntakene/høydepunktene er «Teardrop», den Massive Attack-inspirerte «Once upon a time», som både er smårå, mild, mørk, eksentrisk og nyskapende. «Somewhere Between Walking and Sleeping» - der Neil Hannon fra Divine Comedy har lånt ut sin sarte stemme - er nydelig og harmonisk. Andre gjester på skiva er blant annet Jarvis Cocker («One Hell of A Party»), men jeg syntes samarbeidet med Hannon har resultert i en eksepsjonelt mye bedre låt.

Alt i alt blir dette albumet for meg som å spise maten til Eyvind Hellstrøm på Bagatelle, men ikke få lov til å be om salt i den ene retten man føler det mangler noe. Nivået på låtene varierer, men det er som sagt ingenting å si på produksjonen. Jeg er redd Air har gått i den fella at de er litt redde for å være for kommersielle, noe litt sære artister gjerne blir når fangruppene blir så store at de drar artistene ut av undergrunnen. Noe som er synd. Likevel er jeg overbevist om at du kommer til å like dette albumet om du først kjøper det. Jeg er bare ikke like overbevist om at det er min oppgave å tvinge deg ut i butikken.

6/10