Washington: «Astral Sky» (Bauta/Tuba)Storslått melankoli

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Astral Sky» kan bli Tromsø- trioen Washingtons gjennombrudd.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Washingtons andre album «Astral Sky» får meg til å tenke på åpne og langstrakte prærier, en og annen forfallen bensinstasjon og en pakke Camel som danser rundt på dashbordet. Når jeg etter flere timers kjøring plukker opp en haiker, tar han seg til lua, før han smetter inn i baksetet uten et ord. Tre timer senere sitter han fremdeles låst fast i sin egen verden og stirrer ut av det møkkete vinduet.

Washington lager melankolsk musikk ikke ulikt de tre store M'ene i norsk musikk: Madrugada, Midnight Choir og Minor Majority. Tre band med vokalister som kan skremme vannet av hvem som helst i ringen, men som i Rune Simonsen møter en utfordrer som treffer tonene hver gang han langer ut et slag. Og at han ypper seg er det ingen tvil om. For tidvis hører han ut som en blanding av Morrissey, Morten Harket, Chris Isaak og Jackson Browne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Åpningslåta «Boulder on the Brink» er førsteklasses. Litt som om The Eagles og Jackson Browne møtes foran bålet på prærien. Akkompagnert av et lekent piano og et luftig lydbilde svever stemmen til Simonsen av gårde på en medgangsbølge av de sjeldne. Fengende «Firewheel» er minst like bra. Det herlige refrenget får meg til å tenke på The Smiths/Morrissey, selv om låta definitivt befinner seg i americana-landskapet. Nok en gang fyller pianoet ut lydbildet på en utmerket måte. Ja, vi får til å med en liten gitarsolo med på kjøpet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På rolige og sørgmodige «I Lost My Way» synger Simonsen - akkompagnert av piano og fele - meg rett til himmels. Noen han nesten også makter på «The Stand», «Trenches» og tittelåta. Lydbildet på sistnevnte sender tankene til «Joshua Threes (U2) mektige og storslåtte prærielandskap. På «Vaults skrur Nick Caves ånd opp lyden betraktelig, før «Aftermath sender oss til grenseområdet mellom U.S.A og Mexico.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Astral Sky» er et helstøpt album som fortjener mange gode terningkast fra dem som bedriver den slags. Min eneste innvending er at enkelte av låtene ligner vel mye på hverandre. Kanskje et par rølpete låter innimellom all melankolien hadde gjort susen? Når det er sagt; «Astral Sky» kan fort bli Washingtons store gjennombrudd i Norge. Kombinasjonen gode låter, dyktige musikere og en fremragende vokalist bør nemlig gjøre susen.

I det haikeren hopper ut, peker han mot cd-spilleren og smiler, før mørket pakker ham inn. Fem timer senere befinner jeg meg i Washington. Jeg plukker opp en sneip fra askebegeret og trykker på play. Når jeg våkner noen timer senere oppdager jeg konturene av Ishavskatedralen i det møkkete vinduet.

Karakter: 7 av 10