The Stooges: «The Weirdness» (Virgin/EMI)

Primalrock

Når urpunkerne i The Stooges nå gir ut sitt fjerde studioalbum, det første siden 1973, holder de seg til det de kan. Rå og upolert rock.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På slutten av 60-tallet dukket det opp to garasjerockband fra Detroit som senere skulle vise seg å ha stor betydning for rockens utvikling. Det er selvfølgelig snakk om MC5 og The Stooges. Begge bandene floppet totalt i sin samtid, men så vel punk som andre subgenre har mye å takke disse innovatørene for. Uttrykket deres var alt for rått for hippiene og folk skjønte ikke poenget. Dette var rå og upolert primalrock blottet for fiksfakserier.

The Stooges la inn årene etter den glimrende «Raw Power» i 1973, som floppet tross massiv bistand fra superstjernen David Bowie. Den maniske frontmannen Iggy Pop innledet en lang og til dels suksessfull solokarriere. Mannen var kjent for et enormt dopforbruk og noen av de mest ekstreme sceneopptrednene verden har sett, inkluderende blotting, selvskading med mer. Bassist Dave Alexander døde i 1975 og brødrene Asheton har holdt en lav profil.

Overraskelsen var relativt stor da Iggy inviterte brødrene til å delta på soloplaten «Skull Ring», og ikke lenge etter ble det annonsert at The Stooges skulle ut på gjenforeningsturne. Mike Watt (The Minutemen, Firehouse) er ny bassist i bandet. Konsertene var en suksess, men hva med det nye studiomateriale?

Heldigvis har de laget en plate som føyer seg ganske naturlig inn i diskografien. «The Weirdness» har mer til felles med de to første platene enn «Raw Power», som var direkte farlig. Dra på den remastrede versjonen, ved Iggy selv, og brenn hull i høyttalerne dine. Saksofonisten Scott Mackay som bidro så sterkt på «Funhouse» er også med på «The Weirdness». Steve Abini (Nirvana, Pixies m.fl.) har stått for innspillingen, og har skapt et lydbilde som er hardt og rett i trynet. Noe som passer bandets ukompliserte låter glimrende.

«Trollin'» åpner ballet og viser seg snart å være et av de svakere kuttene. Det rocker relativt bra, men Iggy leverer i overkant surt og teksten er direkte pinlig. Pop har riktignok alltid levert rett fra levra, men en viss finesse har han allikevel hatt. Med rader som «my dick grows into a tree» skjønner man at mannen nærmer seg slutten av notatboka si.

Tre bunnsolide rockere følger deretter, før tittelsporet roer det hele ned. Dette minner mer om noe av det Iggy har gjort som soloartist, der han greier å skape en litt annerledes stemning med den mørke croonerstemmen han stadig sverger til. Derfra og ut består platen av enkle, men fengende hard rock uten snev av omveier.

Det er et ganske jevnt album bandet har snekret sammen, men «My Idea Of Fun», «The End Of Christianity», «I'm Fried» og «The Weirdness» er høydepunktene. Bandet låter samspilt og groover til tider stort mens far sjøl tar seg opp etter den famlende åpningen. Jeg har dog hørt han langt friskere tidligere. Det er urettferdig å sammenligne The Stooges med det de gjorde for snart 40 år siden. Spørsmålet er om de har eldes med stil eller blitt patetiske. Iggy, Ron og Scott er legender og har egentlig alt å tape ved å gi ut denne platen. Det de imidlertid har gjort er å spille inn et knippe tøffe, drivende rockelåter. Verken mer eller mindre. Og det holder for meg.

Karakter: 7 av 10

Personvernpolicy