Et skittent stykke Norge

Bekim (Enrico Lo Verso) og Mirush (Nazif Muarremi) i Blodsbånd. (Foto: 4 1/2)

Marius Holst må være en følsom mann. Regissøren av «Blodsbånd» klarte iallfall i løpet av sin nærmere to timer lange film å framkalle et register av sterke følelser i meg. Fra avsky til oppriktig glede. Mest av alt fikk historien om den 15 år gamle Mirush, som rømmer fra Kosovo til Norge for å finne sin far, meg til å sitte med en vond klump i magen. Og den sitter der fortsett, selv om det er lenge siden jeg forlot kinosalen.

Mirush legger ut på den lange og farefulle ferden fra Kosovo etter en svært opprørende episode i hjemlandet. Han inntar Oslo kun utstyrt med et bilde av en restaurant hvor han tror faren Bekim kan jobbe. Mirush oppdager snart at Norge er langt fra det paradiset han hadde forestilt seg. Og faren er så langt fra en drømme-pappa som man kan komme. Gutten blir dradd inn i et kriminelt og særdeles voldelig miljø som styres med jernhånd av den albanske mafia.

Et skittent stykke Norge

(Foto: 4 1/2)

Holst klarer på et unikt vis å introdusere oss til et lite stykke Norge som er svært ubehagelig å se på. Skitne bakgårder, mørke kjellere og lugubre buler. Oslo har ikke sett så grimt ut siden vi fulgte postmannen Roy på sine runder i filmen «Budbringeren». I dette universet handler det kun om å overleve til neste dag. Å gjøre det beste av det man har. Men, som en av hovedpersonene i filmen sier det: «Livet blir ikke alltid slik man planlegger det».

Skjønnhet i detaljer

Til tross for at dette er en voldsom og dramatisk historie, tar Holst i bruk subtile virkemidler for å få oss under huden på de komplekse hovedpersonene. I én scene ser vi hvordan Bekim lærer gutten , som han ennå ikke har forstått er sin sønn, å svømme. Den enkle scenen er gjennomført på en så vakker måte at det er til å gråte av.

Mye av skjønnheten i «Blodsbånd» ligger nettopp i detaljene. De er det mange av. Manusforfatterne Harald Rosenløw Eeg («Hawaii, Oslo», «Uro») og Lars Gudmestad («Buddy») viser seg nok en gang som solide historiefortellere.

(Foto: 4 1/2)

Min eneste innvending er at filmen med hell kunne blitt kuttet med et kvarter. Historien flyter litt ut mot slutten. Dette er synd ettersom 2/3 av «Blodsbånd» har en nerve i seg som får oss til å sitte ytterst på kinosetet.

Ung hjerteknuser

Holst har utvilsomt gjort et funn når det kommer til den unge Nazif Muarremi som spiller rollen som den 15 år gamle Mirush. Guttungen fra Makedonia har etter sigende aldri stått foran et kamera før, men det skulle man absolutt ikke tro. Muarremi har en flott blanding av kraft og sårbarhet i ansiktet som knustet hjertet til denne anmelderen.

Enrico Lo Verso («Lamerica», «Hannibal») gjør også en sterk innsats som pappaen som har forlatt et helt liv for å begynne på nytt.

(Foto: 4 1/2)

Slik som «Izzat» ikke akkurat gjorde underverker for imaget til den pakistanske mann i Norge, gir «Blodsbånd» oss et nokså ensidig bilde av albanere som noen brutale råskinn. Men så er jo dette heller ingen dokumentar. På ett nivå virker «Blodsbånd» som en hardkokt gangster-film, med skurker som er så onde at vi får frysninger på ryggen.

Det som virkelig sitter igjen etter at man har forlatt kinoen, er imidlertid en rørende og universell historie om en gutt som lengter etter sin far.

Karakter: 8 av 10