Timbuktu: «Oberoende Framkallande» (Ju Ju Music/Playground)To skritt frem og ett tilbake
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Dette var et vanskelig album for meg å anmelde. Timbuktu, eller Jason som han egentlig heter, kom inn i mitt liv som en stormvind for noen år siden, og jeg har elsket å elske ham siden. Men det er noe ved dette albumet som ikke føles like ekte, på en måte. Live-konsertene med Timbuktus band Damn (hvor blant annet artisten Tingsek, aka Magnus Tingsek spiller) har vært fantastiske opplevelser de siste to årene.
Så på mange måter følte jeg meg litt utro da jeg kjente at «Oberoende Framkallande» ikke traff meg midt i hjertet. Jeg gjorde da det jeg alltid pleier å gjøre når jeg er i tvil: Spilte den for min beste venninne. Hun er blottet for dyptgående interesse i musikk, men har merkelig nok en helt uovertruffen teft for hits. Hun rynket skeptisk på nesen og utbasunerte følgende mens hun gestikulerte avvisende: «Skru det av, skru det av, jeg får angst. Det minner meg om noe jeg hørte på klubben La Comedia i Marbella i 1997. Please, skru av, det har ikke sjel.»
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDessverre har hun delvis rett. Sjelen, som vi kjenner så godt og elsker så høyt fra låter som «Strö lita sukkar på mej», «The Båtten är nådd» og ikke minst «Alla vil til himmelen, men ingen vil dø», er liksom ikke helt tilstedeværende her. Det er utvilsomt et album som vokser på deg, men i likhet med Timbuktu selv, når det aldri de store høydene. Dessverre.
Høydepunkter er låter som «Kejsaren E Naken», som begynner rolig og mimrende, men utvikler seg til et fyrverkeri av en oppsummering av Timbuktus barn/ungdomtid, og politiske standpunkt i denne tiden. «Ufokuken» er soulinspirert, men har likevel elementer av elektro og tidlig hiphop, med en frekk tekst og et funky, fengene komp.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Lasternas» med svenske Dungen som gjesteartist, er en av de etter min mening best produserte låtene. Den er annerledes, men fortsatt et fint og velfungerende kompromiss mellom sjangrene til Timbuktu og Dungen. «Et halvär utan» med en annen svensk favoritt, Tingsek (som nå har gjort stor suksess som soloartist) - er dessverre litt vel karneval/sirkus-inspirert, og rett og slett litt kjedelig, men som resten av albumet vokser den på meg.
Det er litt som om han har gått to skritt frem siden forrige album, og nå må ta et lite et tilbake. Men det er fortsatt for fremskritt å regne! Og jeg ville aldri vært Timbuk foruten.
