Fu Manchu – «We Must Obey» (Century Media/EMI)

Brutalt og betryggende

På «We Must Obey» gjør Fu Manchu det de kan best: Rocker bakoversveis på deg.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra tid til annen får jeg, som mange andre menn, et intenst behov for en real musikalsk utblåsning. Jeg skrur volumet opp til 11, stiller meg opp så breibeint som buksene mine tillater, tar på meg luftgitaren og lar det stå til. Ørene fylles, og hodet tømmes for alt annet enn musikken. Det er et primitivt rituale som har røtter tilbake til da en huleboer for første gang dunket to pinner mot hverandre i en fast rytme. Men hvem står for det musikalske i dag, tusenvis av år senere? Hvilket band kan levere musikk som er så primitiv, men samtidig fengende, at det kan fjerne fokus fra alt annet? Who you gonna call? Fu Manchu.

Deres umiskjennelige, drivende stonerrock er så å si umulig å ikke bli revet med av. Fra første låt, tittellåta, på deres nye album «We Must Obey», går rockefoten jevnt, og det rykker i nakkemusklene. Fu Manchu er fortsatt seg selv.

For de som ikke vet hva «seg selv» innebærer når det gjelder Fu Manchu, skal jeg prøve å forklare: Du tar et par gitarer, stemmer dem ned noen hakk, og kjører dem gjennom Marshallforsterkere med massevis av vreng. Så legger du til drivende trommer og en autoritær vokalist, og gir dem et knippe riffbaserte låter fylt til randen med testosteron og selvtillit. Der har du det, enkelt og greit.

Det dreier seg om stonerrock med litt punkenergi. For å referere til andre band, kan Fu Manchu kalles en mellomting mellom High on Fire og Queens of the Stone Age. Det er like riffbasert som førstnevnte band, samtidig som det har mye av den samme hookteften og tilgjengeligheten til QOTSA. Imidlertid har Fu Manchu holdt på i over 15 år nå, og er jo selv et referanseband. De har en helt særegen sound, man kjenner umiddelbart igjen gitarlyden og vokalisten deres.

Som nevnt, er tittellåta på «We Must Obey» veldig bra. Andre høydepunkter er «Hung Out To Dry» og den seige «Land of Giants». Fu Manchu byr også på en coverlåt, The Cars' «Moving in Stereo», som er litt mindre brutal enn de andre, men likvel funker bra.

Som du kanskje kan tenke deg, er enkelheten i musikken til Fu Manchu et tveegget sverd. Låtene er utrolig fengende, men gjennom en hel plate blir det lite variasjon. Det fungerer utmerket til utblåsningene jeg nevnte i innledningen, men kanskje ikke til så mye annet. Likevel trekker dette mindre ned enn hva det ville gjort for andre band. For Fu Manchu har sin greie, holder seg til den, og gir seg aldri ut for å være noe annet enn et heavyband. Det er altså ikke manglende evner som er stikkordet her, men stilrenhet og selvsikkerhet. Og Fu Manchu viser på denne plata at de har mer enn nok av begge deler.

Karakter: 7 av 10

Personvernpolicy