Sondres musikalske univers

Sondre Lerche er ferdig med de kritiske førsteplatene. Men på det fjerde albumet, «Phantom Punch», vil han tilbake til energien som preger noen av de mest vellykkede debutalbumene innen popen. Her for

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Aktuell med album nummer fire. (Foto: Leni Aurora Brækhus)Aktuell med album nummer fire. (Foto: Leni Aurora Brækhus)

Denne uken ble Sondre Lerches nye album «Phantom Punch» sluppet i Norge, to uker etter USA. Singlene «Phantom Punch» og «Say It All» har fått god rotasjon på norske radiostasjoner, og de fleste har nok lagt merke til at stilen er litt røffere på disse låtene.

- Jeg hadde behov for å gjøre en plate sammen med bandet, som var litt enkel i formen. En plate som bare var bass, gitar, vokal, trommer, «1-2-3-spill!», og som hadde den spesielle konsertenergien. Denne enkelheten ble nesten et dogme i arbeidet med «Phantom Punch». Det er ingen strykere eller blåsere, lite keyboards og andre ting, forklarer Sondre. Han forklarer at livespilling har hjulpet ham til å lage en mer direkte skive.

- Plata skulle være veldig fysisk. Ikke subtil og arrangert, i motsetning til de to første platene mine, som i stor grad var «studiokreasjoner». Fordi jeg har spilt mye ute og fått veldig fot for å spille med bandet, syntes jeg det hadde vært dødskult å lage en plate med mye energi som vi bare kunne løpe ut og turnere med.

De fleste av oss har bare hørt «Say It All» og «Phantom Punch» - hvordan låter resten av albumet?

- De to singlene er for så vidt ganske betegnende for resten av albumet. Jeg var fast bestemt på at tittellåta skulle være den første singelen; den symboliserte det jeg ville med plata.

Sondre er kjent for sine poplåter og har kommet opp med nye på denne platen. Likevel er de forskjellige.

- Det er en del poplåter som kunne vært med på de andre platene mine hvis de hadde vært spilt på en annen måte, men jeg ville at «Phantom Punch» skulle ha den rastløse energien du finner på en del debutplater.

Punkete låtskrivere er ålreite

Selv om Sondre er født i 1982, er referansene hans britiske band fra det tidlige åttitallet, som Prefab Sprout, Aztec Camera og Orange Juice. Dette er band som var i besittelse av den rastløsheten som punken hadde, men samtidig prøvde å lage noe mer ut av låtene: De var låtskrivere og punkere.

- Jeg ville blande holdningen og det fysiske fra den perioden med det melodiøse som jeg alltid har vært opptatt av. Å ta brasilianske jazz-akkorder og spille det som tre-akkords punklåter var for eksempel noe jeg tenkte kunne være veldig gøy. Det er mye musikk i dag med postpunk-preg som rett og slett er treakkordslåter. Musikk man digger på grunn av holdningen og tekstene mer enn sangene. Albumet består av korte, konsise låter på rundt to og et halvt minutt. Jeg ville heller at de gikk for fort enn for sakte. Låtene skulle ha mye energi. «Phantom Punch» er en plate som slenger seg litt rundt, og når en sang er ferdig, kaster man seg videre til neste.

Sondre slenger seg litt rundt før han fortsetter.

- På denne plata har jeg prøvd å utfordre meg selv, blant annet ved å legge låtene i toneleier som er utenfor min «comfort zone». Jeg ville fange lyden av og energien i å strekke seg etter noe man kanskje egentlig ikke mestrer. Spesielt på Prefab Sprouts første plate kan man høre dette - de prøver langt mer enn de greier, og jeg syns det er helt nydelig, sier Sondre. Han mener det dreier seg om å ha mye på hjertet, faktisk så mye at det stokker seg.

- Det var den nerven jeg var ute etter. Noen av sangene er kanskje skrevet slik at jeg bevisst prøvde å fremprovosere denne energien, mens andre har ligget over tid og kommet naturlig. Men det var disse låtene jeg følte hørte sammen og passet på denne plata. Selv om låtene stort sett er rett på sak, er det også et par rolige sanger på «Phantom Punch». De fleste låtene er skrevet mens jeg jobbet med «Duper Sessions», og står litt i kontrast til den. Slik fikk jeg utløp for forskjellige ting i denne perioden.

Spilt inn i Los Angeles

Produsenten på «Phantom Punch» er Tony Hoffer, som tidligere har jobbet med blant andre Air, Phoenix, The Thrills og Beck. Den ble spilt inn i løpet av seks uker i Los Angeles, noe som var en ganske annerledes prosess enn hva Sondre og bandet The Faces Down var vant til.

- Jeg hadde lyst til å jobbe med noen andre enn de jeg har pleid å jobbe med; ta med bandet og isolere oss litt. Når vi spiller inn i Bergen går jo alle hjem til sitt; det er veldig mange andre ting som forstyrrer. På denne platen tenkte jeg det ville være kult om alle var helt «in-tune», at det eneste vi tenkte på var plata.

-Tony Hoffer har produsert mange plater jeg liker. Da jeg spilte inn «Two Way Monologue» tok han kontakt og meldte sin interesse, hovedsakelig fordi han hadde hørt noen låter fra «Faces Down» (debutalbumet til Sondre, red.anm). Da jeg så lette etter en produsent som jeg ikke kjente fra før, kom jeg til å tenke på ham. Jeg ville ha en produsent som hadde positiv energi og virkelig ville lage denne plata. Samtidig var det viktig at vedkommende skjønte at dette ikke var «Faces Down», at det var en helt ny agenda, sier artisten som forklarer at det ble mye korrespondanse dem i mellom for å bli enige om hvordan plata skulle være.

- Da vi kom i studio var det god kjemi oss i mellom, og han likte bandet veldig godt. Innspillingen tok seks uker. Bandet var med de tre første. Kato (Ådland, gitarist i The Faces Down, red.anm.), og jeg jobbet med finpussing, overdubs og miksing de siste ukene. Det var en veldig konsentrert prosess, men vi visste hva ville og var godt forberedt. Vi gjorde blant annet en del konserter i forkant av innspillingen for å være topptrente før vi gikk i studio.

Bosatt i New York

Sondre bor nå i New York, men her i Norge vil han nok alltid regnes som bergenser. Bergen er viden kjent for sitt gode musikkmiljø.

- Musikkmiljøet i Bergen er helt spesielt. Det er så utrolig mange flinke og begavede mennesker der. Når det er så mange flinke folk i en så liten by merker oppstår det en egen energi. Jeg var 14 år da jeg møtte HP Gundersen, som satte meg i kontakt med folk og spilte inn mine første demoer. Det å være så ung og komme inn i et sånt miljø, som er kreativt betinget, betyr mye. Det gir en trygghet, og er mye bedre enn at den første du treffer er en idoldommer som vil bli manageren din, sier Sondre med et aldri så lite spark til både den ene og den andre..

- Det er jo egentlig en ganske sær interesse man har når man driver med musikk som ung, man følger sjelden med på fotball og andre ting som jevnaldrende er opptatt av. Etter å ha gått lenge på skolen og holdt musikken for seg selv er det veldig inspirerende å treffe andre låtskrivere og artister, og på den måten få utløp for interessen sin.

Spiller gjerne med Burt Bacharach

I Bergen oppstår det stadig nye samarbeid og konstellasjoner av «etablerte» musikere, og Sondre var i fjor en del av en slik konstellasjon, The Train Conductors. En slags supergruppe; bestående av blant andre Tarjei Strøm og Julian Berntzen, som ble dannet for å opptre som backingbandet til Knutsen og Ludvigsen.

Kunne du tenke deg å gjøre noe lignende for andre artister?

- Ja, for det var så utrolig gøy og annerledes. Når jeg opptrer som meg selv har jeg hendene fulle med å spille og synge. Da jeg spilte med Knutsen & Ludvigsen og The Train Conductors på Øya, sto jeg helt bak og kunne spille mye feil uten at noen merket det. Det var helt fantastisk å kunne stå der uten å ha noe ansvar for showet, og se ut over 7-8000 mennesker som sang med. Jeg ble bare stående og glemte hva skulle spille, det var så gøy.

- Det har jeg aldri opplevd før, og jeg kunne godt tenke meg å gjøre noe lignende igjen, men jeg vet ikke for hvem... Man ser ofte artister som har vært store og egentlig er dødsbra, men som spiller med helt feil musikere og bruker «liggesynth» og sånne tacky ting. Jeg så Burt Bacharach live for noen år tilbake. Han har jo verdens beste låter, men bandet hans var helt grusomt. Det var så skuffende, de hadde blant annet lagt inn alle strykerarrangementene på synth - og det blir jo bare stygt! Så kanskje Burt Bacharach heller burde reist rundt med et rockeband med en kul vokalist, der Burt var kapellmester og spilte piano. Der kunne jeg gjerne vært med, men jeg vet ikke hva jeg skulle bidratt med...

Personvernpolicy