Filmfestivalen i Berlin er stjernenes favoritt

Filmfestivalen i Berlin er stjernenes favoritt
Filmfestivalen i Berlin er stjernenes favoritt

Asiatiske filmer dominerte den 57. filmfestivalen i Berlin, som ble avsluttet på søndag. Årets program bød ikke på de helt store filmatiske høydepunktene.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg elsker Berlin, og filmfestivalen her er min favoritt, sa Matt Damon.
Han spiller hovedrollen i Rober De Niro sitt epos om CIA, «Den innerste sirkel», som deltok i hovedkonkurransen under årets festival. Mange av de andre stjernene gav festivalen lignende kompliment. Men om «der Stadt ist schön und die Festival wunderbar», var ikke årets program det beste.

Verdens viktigste festival

I år ble Berlinalen arrangert for 57. gang. Festivalen har markert seg som en av verdens viktigste. Ikke bare fordi at det fungerer som en utskytningsrampe for nye Hollywood-filmer, men også fordi at den har fokus på sosialt og politisk orienterte filmer. Nesten 4000 journalister kom til Tysklands hovedstad i år. Til forskjell fra store festivaler som Cannes, er Berlinale også en festival for folket, ikke bare pressen.

Kjente filmfolk med lang fartsttid i faget, såkalte «aueturs», dominerte festivalen . Både Clint Eastwood, Robert De Niro, Steven Soderbergh, Bille August og Paul Schraeder presenterte sine nye filmer der. De største A-stjernene uteble derimot. Mange var skuffet over at George Clooney og Angelina Jolie ikke dukket opp. Det gjorde imidertid J-Lo og Sharon Stone, som spiller i respektivt Bordertown og When A Man Falls in the Forest, to filmer som det var en utbredt formening om at var under pari.

Filmfestivalen er delt opp i syv forskjellige seksjoner. Hovedprogrammet i år besto av 22 internasjonele filmer, hvorav tre koreanske og to kinesiske. Det var også en kinesisk som stakk av med Gullbjørnen, Tuyas marriage av kinesiske Wang Quan'an. Filmen er i stor grad en hyllest til nomadekulturen i Mongolia som er i ferd med å dø hen, i og med at Kinas ekspanderende industri begynner å strekke sine tentakler helt til de mongolske steppene.

Koreanske Park Chan-wooks film, «I am a cyborg, but that's Ok», var det knyttet høye forventninger til. Ikke minst fordi at han tidligere imponerte med den mesterlige «Oldboy » (2004). Til tross for en lekker visuell innpakning var det få journalister som likte den eksperimentelle komedien, om en ung kvinne som legges inn på psykiatrisk sykehus fordi at hun tror hun er en robot. Likefullt mottok filmen den såkalte Alfred Bauer-prisen, som utdeles hvert år til en film som tar filmmediet i en ny retning

Sølvbjørnen til «Beaufort»

Sølvbjørnen, den nest høyeste utmerkelsen, gikk til «Beaufort» av israelske Josef Cedar. Betimelig nok handler den om den siste israelske militærenhet utplassert i Libanon, som var i 2000. En nydelig utført anti-krigsfilm med godt illustrerte poeng. Man ser aldri fienden, men opplever den nervepirrende situasjonen med bombing og beskytning fra en usynlig fiende, noe som sliter på de israelske soldatenes moral.

De franske var også godt representert og stod for både åpnings- og sluttfilmen. «La Vie en Rose» er en velmodulert biografi-film om sangeren Edith Piafs liv, hvor Marion Catillard imponerte i tittelrollen. Mens den berømte filmskaperen Francois Ozon sin film, «Angel», var den siste som ble vist i hovedprogrammet. Også dette var en slags biografi-film, om en ung, eksentrisk kvinnelig forfatter i England tidlig på 1900-tallet.

Æresbjørnen fikk den amerikanske regissøren Arthur Penn for sin livslange karriere, med høydepunkt som «Bonnie og Clyde» (1967) og «Night Moves» (1975). Ti av Penns filmer ble vist på festivalen, alle visningene var omtrent fullsatte. Penns filmer regnes for å være som ukonvensjonelle og kritiske, noe av grunnen til at han fikk prisen.

Blant skandinaviske filmer var det ikke mange dette året. I hovedprogrammet deltok riktignok Bille August med «Goodbye Bafana», men selve produksjonen er en samproduksjon mellom flere land.

Dansken har filmatisert den godt kjente historien om vennskapet mellom Nelson Mandela og hans hvite fangevokter på Robben Island i Sør-Afrika. En godt uført, men temmelig trygg og forutsigbar film, som ikke kaster nytt lys over en allerede kjent historie.

Om ikke August fikk noen av hovedprisene på selve festivalen ble han hedret med to fredspriser, blant annet «Cinema for Peace».

Lite fra Norge

Da var svenske Anders Nilssons «Når mørkret faller langt bedre». Thrilleren knytter sammen tre dystre historier om vold og mishandling mot kvinner.

Norge har i år stort sett glimtet med sitt fravær. Et hederlig unntak var «Trigger» av Gunnar Vikene, som ble vist på «Generation», et nyetablert sideprogram myntet på barn og unge. Filmen om jenta som redder livet til den tidligere travhesten lokket begeistrede tyskere til visningene, og filmen ble også solgt til Tyskland.

Krystallbjørnen, prisen for beste barnefilm gikk imidlertid til «Adam Meshuga'at» av den israelske regissøren Dror Shaul. «Den autentiske beskrivelsen av et nær mor-og-sønn-forhold og søken etter seg selv rørte oss dypt,» skrev juryen i sin begrunnelse.

Den kanadiske dokumentaren «Blindsight» fikk publikumsprisen. Dokumentaren handler om en gruppe blinde, tibetanske tenåringer fra en blindeskole i Tibet som prøver å bestige et av Himalayas høyeste fjell. Til tross tross for den spennende spektakulære filmatiske reisen dette ser ut til å være på papiret, kan filmen ikke betegnes som noe annet enn middelmådig.

Da var den amerikanske independent-filmen «Teeth» bedre. Filmen, signert Mitchell Lichtenstein, er en slags eksperimentell komedie, iblandet splatter-ingredienser. Det dreier seg om det vulgære fenomenet «dentata vagina». En ung, uskyldig jente gjør sine første seksuelle efaringer, hvor det demrer for henne at hun har skarpe tenner i vagina. Til tross for noen smakløse scener, viste filmen seg å være en underholdende og lattervekkende affære en sen tirsdagskveld. «Teeth» kommer neppe til norske kinoer, men har helt sikkert uendelig potensiale som kultfilm på video.

Kulinarisk kino

Ny av året var «Kulinarische Kino»-programmet, som fokuserer på film og mat. Konseptet gikk ut på at kjente kokker laget mat samtidig som det ble vist en film om kulinariske gleder står sentralt ble vist. Etter filmen fikk publikum servert de kulinariske gledene.

Programmet var umåtelig populært, til tross for dyre billettpriser, og vil trolig bli et fast innslag ved Berlinale. Når det øvrige programmet ikke er kvalitetssterkt nok, er alltid alternative sideprogram kjærkomne.

Tommy Lørdahl. (Foto: Nils Gjerstad)Tommy Lørdahl. (Foto: Nils Gjerstad)

Tommy Lørdahl (Festivalsjef Oslo Internasjonale filmfestival):

Har besøkt Berlinale 23 ganger.

- Programmet i år har ikke vært det helt store, men jeg har funnet en del filmer som jeg vil vise på Oslo Internasjonale filmfestival i november. Jeg synes det er interessant hvordan Berlinale ofte har fokus på politiske filmer. Markedet her for kjøp og salg av filmer er også veldig bra. Kinoanleggene på Potsdammer Platz, hvor største delen av festivalen, finner sted, er også veldig bra.
- Av gode filmer jeg har sett dette året vil jeg spesielt trekke frem «I am a cyborg, but that's

Samuel Klebanov. (Foto: Nils Gjerstad)Samuel Klebanov. (Foto: Nils Gjerstad)

ok». Den utfordrer filmmediet, og det er slike filmer jeg er opptatt av. Vinnerfilmen, «Tuyas

marriage», så jeg også, den var grei den, men ikke en som jeg syntes utmerket seg.

Samuel Klebanov (Journalist for programmet Filma Magia på den russiske statskanalen):

Har besøkt Berlinale 10 ganger.

- Filmfestivalen i Berlin liker jeg godt. Berlin er en flott by og en fin by å besøke hvert år for å se film og gjøre intervju. Det har blitt veldig travelt for meg i år, med å løpe frem og tilbake fra intervju til et annet, men heldigvis har jeg også fått sett flere av filmene.

-Jeg likte vinnerfilmen veldig godt, og var stort sett enige med alle prisene som ble gitt.

Ingela Brovik. (Foto: Nils Gjerstad)Ingela Brovik. (Foto: Nils Gjerstad)

Ingela Brovik (Frilansjournaist for Svensk Radio)

Har vært på Berlinale 25 ganger.

- Filmfestivalen har alltid vært blant mine favorittfestivaler, fordi det er lett å få gjort saker her som frilansjournalist. Festivalen er dessuten godt arrangert.

- Det har ikke vært de helt store fimopplevelsene i år, men jeg likte veldig godt den israelske filmen, «Beaufort». Jeg savner flere norske filmer. Jeg er en fan av norsk film og laget et stort innslag om den store bølgen av norske filmer i Berlin for ti år siden. Norge har blitt et veldig interessant filmland og er ikke lengre noen lillebror i forhold til Sverige.

Personvernpolicy