Sondre Lerche: «Phantom Punch» (EMI)Viser muskler

Artikkelen fortsetter under annonsen

På «Phantom Punch» fremstår Sondre Lerche som en rockete popgutt som synger som ei kråke. Og kråker er som alle vet alrighte dyr.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

På den nye platen har Sondre Lerche i stor grad latt seg inspirere av britisk new wave og den poppete delen av det man i dag kategoriserer som post-punk. Tidvis mistenker jeg han faktisk for å gå i kilt. For inspirasjonen fra skotske band som Orange Juice og Aztec Camera smetter oftere enn andre, frem mellom notearkene. Men viktigst av alt: Det funker. Lerche forblir Lerche. Han plukker med nennsom hånd fra en skattekiste - som svært få i dag kjenner til - uten å miste sitt særpreg. Pokker, bergenser'n har nese, tenker jeg etter første gjennomlytting. Nese for gamle mestere og gode melodier.

Sondre Lerche har fremdeles et lite stykke å gå før han treffer meg midt i trynet. Men han er på god vei. Særlig de fire første låtene bærer i seg så mye kraft at jeg automatisk rygger og trekker haka til meg. Men det finnes også enkelte låter på «Phantom Punch» som får meg til å legge beina på bordet og tvinne tommeltotter. Som for eksempel den ambisiøse, men akk så kjedelige avslutningslåta «Happy Birthday Girl». Likevel, Sondre Lerche begynner definitivt å vise muskler.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Lerche kler den sorte jakka og det rufsete håret på coveret ganske godt. Flere av låtene går rett på sak; de dveler sjelden ved detaljer. Det faktum at fem av 11 låter er på under tre minutter, vitner om at Lerche vil ha ting unnagjort kjapt og uten fiksfakserier. Han fremstår på «Phantom Punch» som en rockete popgutt som har bladd seg tilbake til de britiske øyer tidlig på 80-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den lettbente åpningslåta «Airport Taxi Reception», minner umiddelbart veldig om det franske bandet Phoenix. Ikke så rart med tanke på at produsenten på «Phantom Punch», Tony Hoffer, har produsert de franske popsnekkernes to siste album. Men ganske snart entrer Aztec Cameras Roddy Frame scenen med Josh Rouse hakk i hæl. Resultatet er en fengende låt med elementer av jazz som sier takk for seg etter 2:26 minutter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«The Tape» er en litt rølpete rocker med bra driv, som sender tankene til tidlig Elvis Costello og Joe Jackson. Costellos klassiker «(I Don't Want To Go To) Chelsea» hopper ut og inn og gir låta en herlig new wave-følelse. Raspende og kantete gitarriff pushes fremover av knalltøff tromming. En veldig bra låt, som etterfølges av minst like fine og poppete «Say It All».

På tittellåta lager Lerche et uimotståelig britisk brygg som nesten koker over av energi. Opp i gryta forsvinner herligheter som Squeeze, XTC, Orange Juice, Nick Hayward og foran nevnte Aztec Camera. Og en touch Franz Ferdinand. England - Skottland = 3 - 3, med andre ord. Bedre enn dette har Lerche aldri vært. En knallbra låt, rett og slett.

Etter tittellåta avtar intensiteten og kvaliteten noe. Låter som «Tragic Mirror» og «Happy Birthday Girl» når ganske enkelt ikke opp i dette selskapet. I motsetning til «Face The Blood» og «John, Let Me Go» som etter hvert danser på bordet. Førstnevnte er en drivende og energisk rocker på hele 2:17 minutter, der Lerche delvis skriker ut teksten.

«Phantom Punch» er Sondre Lerches beste album så langt. Well done!

Karakter: 7 av 10