...mens du står utenfor og ser

«Godt i gang» er yndlingsuttrykket i byråkratiet når jeg spør når tiltak skal i gangsettes. Det er ikke evnen det står på, men viljen. Nå er vi i ferd med å komme i en situasjon på arbeidsmarkedet der vi må forlate fordommenes myke dyne og se oss selv i speilet. Det er oss det er noe galt med.

Tidligere samme uken fortalte telefonselgere med minoritetsbakgrunn at de ble beordret av TMG Nordic til å bruke norske navn når de ringte. Beskjeden fra ledelsen var klar:

- Dersom dere bruker de opprinnelige navnene deres, kommer dere ikke til å få noe godt salg.

Den pakistanske telefonselgeren Sohail syntes det var en stor påkjenning å skulle gi seg ut for å være en annen og fortalte at det var første gangen i livet han måtte skifte navn.

Men hvem er skurken her? Er det TMG Nordic som ber folk skifte navn?

Kanskje. Men er de rasistiske? Neppe. De ansetter folk med minoritetsbakgrunn i bøtter og spann. Nei, denne koden er lett å knekke.

TMG Nordic vil tjene penger, og vet at kundene ikke kjøper av en med ikke-norsk navn. Kanskje har de ikke god nok statistikk på dette, og kanskje de overdriver – ikke vet jeg – men de tar det neppe ut av løse lufta. Norskinger som blir oppringt av Ali eller Sohail blir sjelden overstrømmende positive. TMG Nordic tenkte butikk, og visste hva de gjorde.

Det er vi – kundene - som er skurkene.

Rasismen i Norge er ikke bomber, drap og terror. Det har vært det også, men det er ikke problemet for minoritetsbefolkningen i dag. Det er den rasisme som hvite norskinger utsetter dem for i hverdagen – den såkalte «hver-dag-rasismen». Kommentarene, spyttklysene, de som flytter seg på trikken, hybelen som plutselig ble utleid, jobben man aldri fikk, ordbruken i debattprogrammene på TV.

Vi teller ikke rasisme i Norge. Ingen kan si om det er mye eller lite, øker eller minsker. Vi kan tro, synes og mene – men ingen vet. Jeg tror og mener rasismen blir verre. Det var lettere på 90-tallet da vi hadde uniformerte nynazister å ta avstand fra. Da gikk folk i tog, snudde ryggen til og alle kunne peke og si DER er rasistene. Behagelig og enkelt.

Les blogger og debattsider. Hør på innringingsprogram. Se på en innvandringsdebatt på TV. Inntrykket er ikke akkurat åpenhet, inkludering og velvilje. Det er svartmaling, dommedagsprofetier og meningsløse utsagn som «integreringen har slått feil» og «det flerkulturelle eksperimentet må stoppes». Samtidig vil industriforbundet ha 100.000 nye folk i løpet av to år, landbruket trenger 30.000-40.000 i årene som kommer.

Det er en avgrunn mellom folkets høye brune røst og samfunnets harde realiteter.

I årtier har det vært et mantra i norsk innvandrings- og flyktningepolitikk at vi ikke kan hjelpe alle flyktninger i hele verden. Denne meningsløse selvfølgeligheten har blitt hevdet med stort alvor av politikere fra alle partier. Underforstått – alle i hele verden vil til Norge. Men vil de det? Vil høyt utdannede og godt kvalifiserte folk dra opp til kalde, kjipe Norge?

De fattige og utslåtte vil nok komme for å vaske husene våre, passe barna våre, vaske biler og plukke jordbær. Men de ettertraktede som hele den vestlige verden vil ha? Hvorfor skal de dra til Norge?

Historier om hver-dag-rasismen går via nettet verden rundt og inntrykket av kjipe-Norge øker ikke lysten til å velge bort solfylte Spania for å ta jobb som EDB-sjef i 20 kuldegrader, der folk spytter på datteren din og roper «Ta svartingen» til sønnen din på fotballbanen.
Det er ekkelt å snakke om vår rasisme. Det er mye bedre å peke på alt galt vi kan klistre på «de andre». Men vi kommer ikke utenom oss selv. Skal bittelille Norge med sin aldrende befolkning ha en god framtid i en globalisert verden, må vi komme oss ned på jorda, se inn i oss selv og rett og slett skjerpe oss.

Vi kan ikke la de andre fortsette å stå utenfor og se på oss. Vi trenger hverandre her inne.