En dose sannhet etterlyses i Washington

En dose sannhet etterlyses i Washington
En dose sannhet etterlyses i Washington
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mistro, beskyldninger og motstridende forklaringer blant medarbeidere i Det hvite hus preger rettsaken mot Lewis Libby i Washington. Nå blir visepresident Dick Cheney likevel ikke stilt som vitne, men

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Foto:
Den amerikanske visepresiden Dick Cheney skal likevel ikke vitne i den såkalte Libby-saken. (Foto: Reuters / Scanpix)

I sin dekning av Libby-saken minner New York Times om at da Dick Cheney ble valgt til det republikanske partiets visepresidentkandidat i 2000, ga han følgende beskrivelse av sine motstandere i det demokratiske partiet: «De tilbyr flere foredrag, mer legalisme og forsiktig utformede benektelser». Om daværende presidentkandidat George Bush og seg selv, sa Cheney: «Vi tilbyr en bedre måte og et sterk dose sannheter». Nå inviteres Cheney til å komme med «en dose sannhet» om forløpet til Irak-krigen og sin egen befatning med begrunnelsen til invasjonen.

Libby-saken, som vi har tidligere kommentert i ABC Nyheter, dreier seg om visepresidentens tidligere stabssjef, Lewis Libby, som er tiltalt for å ha begått mened og avgitt falsk forklaring under ed. Utgangspunktet for saken er at noen brøt amerikansk lov og fortalte til en journalist at Valerie Plame Wilson, hustruen til den amerikanske ambassadør Joseph C. Wilson, var hemmelig agent for den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA. Den som sa dette skal også ha gitt denne journalisten anledning til å offentliggjøre opplysningen. Libby er ikke tiltalt for å ha avslørt Valerie Plame, men han er tiltalt for å ha motarbeidet etterforskningen i saken.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ambassadør Wilson var en sterk kritiker av den amerikanske regjeringens politikk overfor Irak, og da særlig invasjonen i mars 2003. Påtalemyndighetene mener at høytstående representanter for regjeringen bevisst ga disse opplysningene til pressen for å sverte ambassadøren og svekke betydningen av hans kritikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Påtalemyndighetene mener at det var visepresident Cheney selv som fortalte sin stabssjef Lewis Libby, om Valerie Plames status som hemmelig agent, og at Libby skulle plante denne opplysningen i pressen. Han skal så ha gitt disse opplysningene videre til en eller flere framtredende pressefolk i Washington.

Før og under rettsaken har New York Times drevet sin egen undersøkende journalistikk i beste Watergate-stil, og stiller visepresident Cheney noen begrunnede spørsmål. Blant annet spør de om det er riktig at det var visepresidenten selv som ba Libby å grave fram opplysninger om ambassadør Wilson, for så å bruke disse mot ambassadøren. Hele artikkelen og spørsmålene gjennomsyres av mistro til visepresidenten og sterk mistanke om at han personlig fikk Libby til å avsløre agenten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det synes å være avdekket både i rettsaken og i pressens gravearbeid at visepresidenten personlig var sterkt engasjert i å utforme og forsvare regjeringens begrunnelse for å gå til krig mot Irak. Visepresidenten var en av dem som sterkest framførte påstanden om at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen, og at det var nødvendig å invadere Irak og styrte Saddam for å ødelegge disse våpnene. Nå synes det å være bevist at Saddam ikke hadde slike våpen, og at dette enten var en oppkonstruert begrunnelse, eller en feilinformasjon som regjeringen Bush bygget sine handlinger på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Libby-saken var sett på ikke bare som en interessant mulighet til å avsløre hva som egentlig gikk for seg bak de lukkede dørene i Det hvite hus forut for invasjonen av Irak, og av en mulig lettvint omgang både med etterretningsinformasjon både når det gjelder de påståtte masseødeleggelsesvåpnene i Irak, og om Iraks generelle rolle i internasjonal terrorisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Cheneys kritikere hadde sett fram til visepresidentens vitneforklaring med stor interesse og uhemmet nysgjerrighet, fordi de ventet at han ville blitt kraftig kjørt i krysseksaminasjon av sjefsanklageren Patrick J. Fitzgerald. Det ville vært første gang en sittende visepresident hadde måttet vitne i en straffesak. Heller ikke vil forsvaret føre Libby selv som vitne. Dette overrasket retten og tolkes dithen at Libbys forsvarere er så sikre på at deres bevisførsel har vært sterk nok, slik at Libby vil kunne vinne saken selv uten disse to hovedpersonene som vitner.

Den tiltalte Lewis Libby har forklart seg tidligere, og juryen vil få avspilt et åtte timers langt avhør som ble gjort av ham i forhørsretten. En viktig element i Libbys forklaring skal ha vært at han ikke lenger husker alle detaljene i de samtalene han hadde med forskjellige personer om årsakene til invasjonen av Irak, og at visepresident Dick Cheney mener at det er en rimelig forklaring på de motstridende opplysningene. Likevel skal både Libby og Cheney ha vært sikre på at Libby fikk informasjonen om Valerie Plame av journalister, og ikke omvendt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Saken i seg selv - og Libbys ettermæle - er forsåvidt mindre interessant. Det som hadde vært interessant å få fram i Libby-saken, er hvilke realiteter, framgangsmåter og holdninger som førte til invasjonen av Irak. Det er imidlertid mulig at det ennå er mer en oppgave for den undersøkende pressen enn for rettsapparatet å få fram den nødvendige «dose sannhe» om dette brennbare tema.