Festen stilner

Bloc Partys andrealbum er høyst ujevnt både i intensitet og kvalitet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Våre venner i NME er glade i å hype band og å fokusere på dem med en The Sun-lignende interesse. I 2005 var Bloc Party et av de heldige bandene som fikk denne behandlingen. Noe de kom helskinnet fra - ikke minst fordi «Silent Alarm» var en fabelaktig debutplate.

Nå er Kele Okereke og vennene hans tilbake med albumet «A Weekend In The City», og det gjenstår å se om festen blir like morsom denne gangen.

I all hovedsak er lite forandret siden «Silent Alarm». Også denne gangen får vi servert en bunke låter i det etter hvert tett befolkede grenselandet mellom postpunk, poprock og urban musikk velegnet for både fester og t-baneturer. Man merker imidlertid noen små forskjeller når plata har blitt litt husvarm. Vokalen står mer i fokus og har fått tildelt mer plass. I tillegg har synth, beatboxer og vocoders gjort sitt inntog i Bloc Partys musikk. Det eksperimenteres også litt mer med lydbildet.

Det er uhorvelig fristende å komme med ordspillet Bloc Nachspiel i forbindelse med dette albumet. Det er flere rolige låter enn det er drivende rockere her, og tonen er generelt litt snillere. Spesielt siste halvdel av plata er merkbart daffere enn man kunne vente seg. Fordi den energiske «Helicopter» var min favorittlåt på «Silent Alarm», ser jeg med stor skepsis på denne utviklingen. Skepsisen blir ikke mindre når Bloc Party flere ganger prøver seg på såkalt «stor rock» - midtempo låter med enkle, luftige gitarlinjer med bøttevis av delay. Det ligger rett og slett mer U2-inspirasjon på «A Weekend In The City» enn hva sunt er.

Når det er sagt; denne plata er veldig, veldig bra når det først fungerer. Førstelåta «Song For Clay (Disappear Here)» går for eksempel inn i boka som noe av det beste Bloc Party har gjort. Den driver uforutsigbart av gårde og byr på den mest fengende 7/4-rytmen jeg har hørt siden Broken Social Scenes 7/4 (Shoreline). «Uniform» er også en veldig bra låt, ikke minst når den livner til etter ett par minutter, noe som beviser at Bloc Party er best når de er litt sinte.

Som nevnt eksperimenteres det litt med lyden på «A Weekend In The City». Både «Hunting For Witches» og «The Prayer» har hip hop-inspirerte beats, og produksjonen kan nesten minne litt om Muses «Supermassive Black Hole». I tillegg lekes det en del med vokalen - ikke minst i bruken av koring som eget instrument. Generelt er det veldig god lyd på, og de mer nerdete av oss kan ha glede av å ta hodetelefonene fatt.

The Killers og Bloc Party dukket opp i NME omtrent på den samme tiden, og de to bandenes utvikling har en del til felles. Begge hadde en del knallgode låter på debuten. Andrealbumene deres har også noen superlåter, men dessverre har begge snekret sammen noen direkte dårlige også. I Bloc Partys tilfelle er det «Sunday» og «I Still Remember» som virkelig trekker ned. To platte låter som kanskje prøver å sjarmere med sin enkelhet og tekstlinjer som «I love you in the morning / When you're still hung over».

Tekstene på «A Weekend In The City» balanserer ofte på knivseggen mellom det sjarmerende enkle og det kjedelige og platte, og detter av og til ned på feil side. Temaet er stort sett betraktninger rundt livet som unge menn i storbyen, og tekstene både glorifiserer og kritiserer denne livsstilen. Når sistelåta «SRXT» toner ut, sitter jeg litt skuffet tilbake, spesielt fordi den siste halvdelen av plata er merkbart tammere enn den første. Totalt er «A Weekend In The City» en fin plate, og høydepunktene gjør den verdt å kjøpe hvis du likte «Silent Alarm». Den begynner veldig bra, men mister dessverre mye brodd underveis.

6 av 10

Anmeldelsen er tidligere publisert i Groove.no

Personvernpolicy