Rotteracet langs veien til Det hvite hus

Rotteracet langs veien til Det hvite hus
Rotteracet langs veien til Det hvite hus
Artikkelen fortsetter under annonsen

Når som helst er det mulig å starte dekningen av den amerikanske valgkampen. Den pågår hele tiden. Vi begynner nå.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Auduns aktuelle

Audun Tjomsland skal kommentere fra den amerikanske valgkampen for ABC Nyheter. Han har fulgt amerikansk politikk for norske medier i en årrekke, blant annet som korrespondent for NRK i New York.

Vår dekning kommer til å ta for seg kandidatene og sakene, stemningene, meningsmålingene og resultatene. Og vi skal drive litt folkeopplysning om hvordan prosessen er organisert og hvordan denne delen av det amerikanske demokratiet fungerer. Litt historikk skal vi se på for å sette dagens valgkamp inn en sammenheng, pluss noen personlige opplevelser og minner gjennom mange år som reporter i USA.

Forsidebilde og hovedbilde: Reuters/Scanpix

Veien til Det hvite hus er lengre og mer kronglete enn noensinne, og det koster mer å komme dit enn noen gang tidligere. Aldri har rotteracet langs denne veien vært mer uvisst og dermed mer spennende enn det som begynner nå.

For første gang på 80 år er det ingen klar vinnerkandidat. President George W. Bush kan ikke søke gjenvalg, hans visepresident Dick Cheney har gjentatte ganger sagt at han ikke er kandidat, og heller ikke på demokratisk side er det en klar leder. Men så er det heller ikke valg før den 4. november 2008, om halvannet år - så alt kan skje.

Amerikansk politikk på godt og vondt er et fascinerende spill, og racet på veien til Det hvite hus er mest spennende av det hele. Dessuten, resultatet av det racet berører oss alle.

Tid for lansering

Januar og februar året før valget er gode måneder for lansering av kandidaturer for Det hvite hus. Allerede nå er det noen som vekker mer oppmerksomhet mer enn andre, i den intense kampen om medienes interesse. Hittil er det ni kandidater som har meldt seg på fra demokratenes side, i tillegg til fem-seks kandidater som ennå sier bare at de «kan være interessert». De er alle frenetisk opptatt av å skaffe seg både de pengene som skal til for føre en valgkamp, og vise potensielle sponsorer at de virkelig har en sjanse til å vinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

De to fremste kandidatene på den demokratiske siden er Hillary Rodham Clinton og Barack Obama. Og den mest interessant outsider er en de fleste trodde var politisk død etter forrige valg, tidligere visepresident Al Gore. Han har gjort et bemerkelsesverdig comeback gjennom sin film om de globale klimaendringene, «Den ubehagelige sannheten». Det vil være høyst interessant med en klimabevisst presidentkandidat i USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hillary Clinton

Hillary Rodham Clinton er i dag den mest omtalte av kandidatene til å bli USAs neste president. Er det fordi hun er en dyktig politiker? Eller er det fordi hun er gift med en tidligere president, som er blitt mer og mer populær jo lengre tid som går etter at han - og Hillary - forlot Det hvite hus?

I dag spekuleres det spalte opp og spalte ned om hvilken effekt det kan ha på Hillary Clintons kandidatur at hun er kvinne. Er de amerikanske velgerne rede til å akseptere en kvinnelig president? Ved valget i 2004 var 54 prosent av velgermassen kvinner, og hun ventes å rette sin kampanje inn på å få kvinnenes stemmer. Er hennes hjertesaker, helsepolitikk og utdannelse, de rette politiske sakene til å vekke en velgerstorm i hennes favør? Er det så sikkert at amerikanske kvinner ønsker en kvinne som president? Og makter hun å balansere det slik at hun samtidig får tillit hos de mannlige velgerne?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Først må hun overbevise det demokratiske partiet om at hun er den rette kandidaten. Hun må kjempe mot stereotype holdninger. Med demokratenes gamle rykte om å være dårlig på forsvar og nasjonal sikkerhet, er det ikke sikkert at partiledelsen ser det som et fortrinn at hun er kvinne. Hun har riktignok vist for all verden at hun har satt seg spesielt inn i forsvarsspørsmål, og hun har besøkt Irak og Afghanistan under full mediedekning.

Barack Obama

45 år gamle Obama må vise at han er noe mer enn bare ung og lovende. Mange tilhørere har møtt fram der han er kommet, og han er utvilsomt en god taler som fenger sitt publikum. Men han står overfor en rekke utfordringer før han greier å overbevise velgerne om at han har den erfaringen, den personlige tyngden og det motet han må kunne vise i verdens mektigste jobb, med en krig på gang i utlandet og stor indre splittelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Han er ikke den første amerikaner med afrikanske røtter som kaster inn i valgkampen, men han er den første svarte kandidat som ikke har sin bakgrunn og oppvekst i borgerrettighetskampens svarte Amerika. Hans far var fra Kenya, hans mor er en hvit gårdbrukerdatter fra Kansas. Obama ble født på Hawaii og bodde i Indonesia i deler av sin ungdom. Det er høyst uvisst om dette vil appellere til det «svarte Amerika». Hans tilhengere mener han ligner litt på Kennedy, litt på Reagan og litt på Clinton - det beste av hver.

12 republikanere

Blant de republikanske politikerne er det 12 kandidater som har meldt seg på, mens fire-fem andre bare venter på et godt tidspunkt til å kaste seg inn. Med republikaneren George Bush i Det hvite hus de siste åtte årene før valget, og med en visepresident som ikke vil forsøke seg på egen hånd, har det vært små muligheter til å vise seg fram som seriøse kandidater.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En av de mest interessante kandidatene på den republikanske siden er tidligere borgermester i New York, Rudolph Giuliani. Vi husker ham fra det lederskap han viste etter terrorangrepene på tvillingtårnene på Manhattan den 11. september 2001. Hans politiske holdninger er mer liberale enn det den republikanske partiledelsen har vist mens Bush har vært president, og han har ikke vært framtredende i politisk sammenheng verken nasjonalt eller internasjonalt.

Mitt Romney

En annen kandidat er Mitt Romney, tidligere guvernør i Massachusetts, som følger «far og sønn»-tradisjonen i amerikansk politikk. Hans far George Romney var en sentral politiker i 1960-årene, som tapte partiets nominasjon til Richard Nixon i 1968. Mitt Romney har vært guvernør i Massachusetts og ble berømt som OL-president i Salt Lake City i 2002, etter at han ledet opprydningsarbeidet etter skandalene ved oppkjøringen til lekene. Som sin far er han mormoner, og det er muligens en ulempe utenfor delstaten Utah.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den republikanske kandidaten som var ventet å bli sitt partis ledende presidentkandidat til å følge etter George Bush, var senator John McCain fra Arizona. Han har for bokstavelig fulgt i fotsporene til Bush, blant annet ved å støtte presidentens høyst kontroversielle opptrapping av krigen i Irak ved å ville sendte ytterligere 21.500 amerikanske soldater ut i krigen.

Newt Gingrich

Tidligere leder av Representantenes hus fra 1995 til 1999, Newt Gingrich fra Massachusetts, er også en kandidat på republikanernes side. Time Magazine gjorde ham til «Man of the Year» i 1995 fordi han ledet den republikanske revolusjonen i Representantenes hus, etter 40 år med demokratisk ledelse. Han er respektert som en konservativ, om enn kontroversiell, politisk leder. Han representerte den konservative opposisjonen mot den liberale presidenten Bill Clinton. Men for det konservative Amerika er det uheldig at han har to oppløste ekteskap bak seg, og at han nå er gift for tredje gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De kan snuble

Dette er bare et lite knippe av kandidater, for å ha en liten oversikt over noen av de viktigste. Vi kommer nærmere tilbake til hver enkelt av dem, gjerne i forbindelse med hendelser som følges på nyhetsplass. Det er langt og lenge igjen, og disse kandidatene vil bli fotfulgt av mediene hver eneste våkne stund de har, fra nå av og til de eventuelt trekker seg fra valgkampen. De kan snuble, de kan si noe dumt eller genialt, de kan vise mot eller styrke, eller de kan svikte i vanskelige situasjoner. Kanskje klarer de å manøvrere seg smart og sikkert over alle snubletrådene.

Mediene elsker å kjøre fram kandidater for så å kaste dem fra seg igjen, ofte uten gyldig grunn.

Vi kommer til å følge valgkampen, både med utsiktspunkt Norge og gjennom besøk i USA. Egentlig har valgkampanjen ikke engang startet, det vi har sett hittil er knapt nok forpostfektninger.

De kandidatene som ser ut til å lede i dag kan være glemt i løpet av noen uker.