Soul Survivor

Førstesingelen «Need A Boss» er veldig catchy og kul, den minner faktisk om de nye greiene til norske Samsaya, og ja, jeg tør å legge sammenlikningen den veien. Samsaya har en rendyrket «indisk-hiphop»-stil, men det er bare på dette ene sporet Shareefa trekker i den retningen.

Låta er kul og funker veldig bra på dansegulvet. I likhet med resten av albumet finnes den ikke komplisert, men - det betyr ikke at det ikke funker veldig bra. Dette er hiphopens popmusikk.

Shareefa er nesten den klassiske historien om en fattig jente som har slått seg opp. Det er bare noen faktorer som spiller inn, eksempelvis at hun skal ha blitt oppdaget av sjølveste Ludacris på gata i Harlem da hun var midt i tenårene. Og at hun levde hardt, og tilbragte en del tid i fengsel. Men hun skjerpa seg og snudde fokus 100 prosent mot musikken.

Det vil si, kanskje heller tekstene. For i sin helhet er låtene om ikke direkte kjedelige, så i alle fall veldig «safe». Med unntak av «Need A Boss» er det få låter på skiva hvor produsentene virkelig har lekt seg og vært «gærne». Ikke at det nødvendigvis er spesielt viktig på en soulskive, men dette gir seg ut for å være hiphop. Tekstene er jordnære (til den grad de kan være det for en suksesshistorie fra Harlem) og virker autentiske og ektefølte.

Shareefa har en utrolig kul og ikke minst stor stemme; den ligger et sted mellom Mary J. Blidge, Faith Evans og Keyisha Cole. Spesielt låtene «Assumptions» og «Hey Babe (Give Me Ya' Lovin')» er sterke vokalmessig, rolige og fine produksjoner.

Jeg gleder meg til å høre mer fra henne, selv om dette albumet kanskje ikke når helt til topps. Men herregud, jenta er bare 23 og klarer så absolutt å holde hodet godt over vannet.

Låter:

The Start
Cry No More
U Told Me
Need A Boss
No One Said Prelude (Skit)
No One Said
Butterfly
How Good Luv Feels/Shareefa Interview 1
Phony/Shareefa Interview 2
Assumptions
Hey Babe (Give Me Ya Lovin')
Eye Wonder
Trippin'
Fevah (He Don't Know)