Clubmusikk for rockere

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klaxons er en av de største hypene i England for øyeblikket. Bandet blander genre på en frisk måte og blir en slags indierockversjon av Prodigy, men med en utsøkt teft for popmelodier.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klaxons består av fire unge karer fra London. Bandet ble dannet i 2005 og i april 2006 slapp de sin første single, «Gravity's Rainbow». En EP og tre singler senere leverer de nå debutalbumet «Myths Of The Near Future».

Bandets musikk har blitt beskrevet som «acid-rave sci-fi punk funk», «psychedelic», «progressive pop» og «new rave», noe som betyr at det er vanskelig å plassere dem i en egen bås.

Jeg hører påvirkning fra de fleste av de nevnte inspirasjonskildene, og variasjonen i låtmaterialet er formidabel. Når de i tillegg har klart å lage et knippe gode melodier, blir dette et svært så positivt bekjentskap.

Albumet starter med den fengende «Two Receivers» som er en relativt laidback rockelåt med god melodilinje. Vokalt er det falsett som gjelder, og særlig refrenget holder høy klasse. Deretter følger to av bandets singler, som for alvor viser spennvidden i materialet. Først ut er «Atlantis To Interzone» som starter med et vannvittig heftig parti i ren Prodigy-stil. Låten inneholder også aggressive punkpartier, og det rare er at dette fungerer utmerket.

«Golden Skans» er platens høydepunkt; en utrolig vakker poplåt med suveren melodi. Både vers, bridge og refreng låter strålende; dette er en sang som fortjener å bli spilt i alle radiokanaler. «As Above, So Below» har noe av det samme i seg, men er ikke like storslagen som «Golden Skans».

«Gravity's Rainbow», nok en single, er et mer rytmisk spor. Låten innledes med et tøft bassriff som senere brekkes av et stilig pianoparti. Refrenget er ganske hissig og som på albumet generelt synges det mye i falsett. Påfølgende «Forgotten Works», er en stemningsfull sak som flyter av gårde oppå en drivende basslinje.

Av singlene på platen synes jeg «Magick» er den som fungerer dårligst. Det er bra driv i låten, men melodien holder ikke samme standard som vi har blitt vant til på dette tidspunktet. Coveren av Grace-hiten «It's Not Over Yet» (Paul Oakenfold m.fl) fungerer derimot svært godt, og bandet har på imponerende vis laget en troverdig indieversjon av denne raveklassikeren.

Selv om Klaxons gaper over mye på debutplaten sin, klarer de likevel å unngå at materialet fremstår som splittet. Det er en slags rød tråd i galskapen, noe som krever gode låtsmeder. Disse London-gutta beviser at man kan gjøre nesten hva som helst bare det ligger en god melodi i bunnen. Og gode melodier kan de virkelig skrive. Imponerende!

Låter:


Two Receivers
Atlantis To Interzone
Golden Skans
Totem On The Timeline
As Above, So Below
Isle Of Her
Gravity`s Rainbow
Forgotten Works
Magick
It's Not Over Yet
Four Horsemen Of 2012

Klaxons: My Space