Men, Norah, da...

Det er Norah Jones sin feil at jeg ikke klarer å dra til Tønsberg.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sist gang jeg var i Tønsberg, måtte jeg lide meg gjennom en time med en full kafé-eier, som i reneste karaokestil, sang seg gjennom hele den første platen til Norah Jones, foran alle sine gjester.

Jeg hadde håpet dette albumet kunne rette opp det leie inntrykket. Men det blir nok Oslo-sommer i år igjen.

Førstelåta, «I wish I could», er fin. Den likner veldig på bortimot alt Nick Drake har gjort, og jeg er stor fan av Nick Drake. Norah Jones har en nydelig stemme, og til tross for at dette på ingen måte er verken nyskapende eller spesielt spennende, gjør de to faktorene at
det unektelig blir en fin sang. Men bare fin.

Det er nesten som albumets tittel, «Not Too Late», har store freudianske glipp. Som for eksempel at Norah Jones har tre album igjen i kontrakten, og må gjøre ett nå - men det er ikke for sent altså, to album igjen. «Bare vent, neste sommer kan du dra til Tønsberg.» Det holder ikke.

Den eneste låta jeg syntes det svinger litt av, er «Be My Somebody». Den er - til Norah Jones' sjanger å være - opptempo, og jeg er sikker på at det i løpet av de neste månedene kommer til å danses mye swing/country- aktig pardans til denne låta, over det ganske land.

Tittelsporet «Not Too Late» er kjedelig, men det hadde ikke trengt å være sånn. Selv en ape kan høre at dette potensielt er en nydelig låt. Men den blir likevel uekte, på et vis. Det er som om hun synger om noe hun ikke aner noe om.

Førstealbumet handlet stort sett om det å være forelsket, og det tror jeg hun har «nailet». Men man må nesten ha hatt en skikkelig kjærlighetssorg for å kunne skrive en treffende låt om de store «opp og ned» mysteriene kalt «love». Synes jeg, da. Til neste album håper jeg (det er stygt å si det) at noen knuser hjertet hennes. Da skal jeg ligge på en strand i Tønsberg og ta innover meg av vakker stemme og øm melankoli. Men, det blir som sagt ikke i sommer.

«Not Too Late» er rett og slett et kjedelig album. Det er ikke dårlig, men ikke spesielt bra heller. Det er delvis politisk korrekt («My Dear Country») og delvis eksperimentelt, som i den «Pirates of the Caribbian» møter tarantella-inspirerte «Sinkin Soon». Her høres saksofonen ut som kattejammer og resten av kompet som det første jazzprosjektet til elevene på det italienske musikk-konservatoriet.

Norahs stemme er det fortsatt ikke noe å si på, og hun har tatt med den relativt ukjente singer/songwriteren M. Ward som korgutt. Han skal forøvrig også bli med henne på hele turneen. Det er jo snilt, da.

Dette er et matpakke-album. Med andre ord, det finnes ikke spennende. Norah leverer selvsagt på stemmefronten. Men man kan ikke servere sjokoladepudding med rød saus, uansett hvor godt det er med sjokoladepudding.

Låter:


Until The End
Rosie's Lullaby
Be My Somebody
Sinkin' Soon
Thinking About You
Little Room
The Broken
Wake Up
Wish I Could
My Dear Country
The Sun Doesn't Like You
Rosie's Lullaby
Not Too Late

Norah Jones' hjemmeside

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus