The Pursuit of Happyness

Bare så det ikke irriterer deg for mye: Ja, jeg vet at «Happiness» staves med «i» og ikke med «y», men det skal være sånn.

Den vesle skriveleifen i filmtittelen viser til et av de mindre frustrasjonsobjektene i livet til Chris Gardner (Will Smith), nemlig et feilstavet sitat plukket fra USAs uavhengighetserklæring og malt på veggen uten for den private barnehagen der sønnen hans tilbringer dagene.

Jakten på lykke (les: penger)

Foto: Buena Vista International

Chris tipper president Thomas Jefferson visste hva han gjorde da han valgte å bruke formuleringen «life, liberty and the pursuit of happiness», som en av borgernes ukrenkelige rettigheter.

Ved å legge inn ordet «pursuit» tas nemlig det forbeholdet at lykken ikke er noe man har krav på, bare noe man kan få lov til å jakte på.

- Maybe happiness is something we can only pursue, sier Chris til seg selv og oss.

- And maybe actually we can never have it, no matter what.

Utsagnet er selvsagt satt der for å motbevises. Dette er tross alt en amerikansk film med Will Smith, selv om han her har en utypisk rolle i en for ham temmelig lavmælt film.

I andre versjoner av ovenfornevnte formulering, for eksempel hos John Locke og Adam Smith, brukes betegnende nok «property» eller «estate» i stedet for «happiness».

Filmen setter ikke direkte likhetstegn mellom materiell velstand og lykke, men handler til en viss grad om hvordan ikke-materielle verdier glipper når man mangler et minimum av økonomisk trygghet.

Inspirert av en sann historie

«The Pursuit of Happyness» er basert løselig på en periode i livet til en virkelig Christopher Gardner, som har en liten cameo-opptreden i slutten av filmen. (Han er mannen som passerer Chris og sønnen på gate mens guttungen forteller «knock knock»-vitser.)

I dag er virkelighetens Gardner skammelig rik. Han har - ifølge San Franciso Chronicle - et 10.000 dollars ur på hver arm, eier en håndfull hus og biler, har hundrevis av skreddersydde dresser i skapet og fikk et sekssifret dollarbeløp for historien om den gang da han var fattig.

«The Pursuit of Happyness» foregår i 1981, en tid da Gardner virkelig sleit, og det aller meste av handlingen skildrer en daglig kamp for å få endene til å møtes og tiden til å strekke til.

Vi ser Chris betale - og ikke betale - regninger, levere og hente sønnen (spilt av Will Smiths egen sønn i hans filmdebut) i barnehagen, tjene noen slanter på å selge en uselgelig og overpriset sykehusmaskin, og samtidig slite skjorta av seg for å bli den beste av tjue lærlinger hos et av San Franciscos jappete meglerfirma.

Solid, men stillestående spill

Foto: Buena Vista International

Smith har fått fortjent skryt (og en ikke fullt så fortjent Oscar-nominasjon) for sin rolleprestasjon. Samspillet mellom Smith og guttungen er også blant filmens sterkere sider, og forholdet dem i mellom har fine nyanser, utvikling og realisme, uten å henfalle til overdreven sentimentalitet.

(Tross fin innsats blir det likevel noe beklemt over det hele, når man vet at Smith innkasserer opp mot 30 millioner dollar for en filmrolle. Stjernestatusen overskygger med andre ord noe i en slik rolle, men det er tross alt ikke Smiths skyld.)

Filmen har dessuten langt større problem å stri med. For det første er den en smule repeterende og stillestående, uten at det ser ut til å ha vært et bevisst poeng for å illustrere hvor fremdriftløst livet kan fortone seg når all tid går med til å holde hodet over vannet.

Vi følger Gardner langsom nedover, der han må jobbe hardere og hardere med mindre og mindre marginer, både økonomisk og tidsmessig.

De samme poengene blir illustrert gjentatte ganger med visse variasjoner, og i overkant mange scener går ut på å vise hvor strevsom hverdagen er, og hvordan et problem genererer det neste når man ikke har all verden å rutte med.

I andre filmer kan så absolutt monotoni og repetisjon ha noe for seg, men her har ikke enkeltscener og situasjonene dyp nok klangbunn til at det bærer.

Selvmotsigende

Foto: Buena Vista International

Et annet irritasjonsmoment er hvordan filmen gir seg ut for å ta parti for samfunnets mange svake, mens den i realiteten dyrker de få sterke. Den blir en slags filmversjon av økonomsike selvhjelpsbøker som forteller leserne at de garantert vil bli millionærer bare de lærer seg et par enkle grep som toppledere benytter seg av.

Chris Gardners mål er for eksempel ikke å klatre fra uteliggertilværelse til et akseptabelt middelklasseliv med basisbehovene dekket for seg og sine nærmeste.

Han sikler i stedet på jappenes knallrøde sportsbiler, og satser alt på en aksjemeglerjobb der han med sitt mattematikktalent og sjarme kan gjøre steinrike folk enda rikere, og selv håve inn en millionlønn.

Filmen gir seg selv et skinn av å ville kritisere et økonomisk system konstruert på sådant vis at de fattige utnyttes og holdes nede, mens de stadig oppfordres til å strekke seg etter mål kun en mikroskopisk minoritet vil kunne nå.

Samtidig unngår den ikke å underbygge den samme mentaliteten den ser ut til å ville kritisere i starten. Den blir i sin kjerne en nesegrus dyrking av vinnerkultur og self-made-men, mens majoriteten som ikke klarer å løfte seg ut av elendigheten har seg selv å klandre.