Musikalske kyss og bollesveis

Lionheart Brothers surfer for tiden rundt på toppen av en gedigen musikalsk medgangsbølge. Med tanke på at de har laget et album som roper: «Kizz me, Kizz me, Kizz me» er det kanskje ikke så rart.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Alle foto: Espen A. Amundsen)(Alle foto: Espen A. Amundsen)

Audun Storset (24) og Marcus Forsgren (25) fra Lionheart Brothers setter seg ned innerst i hjørnet på Teddys Softbar i Brugata i Oslo. Baren der tiden rent fysisk har stått stille siden midten av 50-tallet. En og annen låt triller nå og da ut av den gamle jukeboksen med originale sjutommere. Colaen på glassflaske og respateksbordet setter meg i en nostalgisk stemning. En følelse som forsterkes ved tanken på at Teddys er en av få steder som alltid har vært der. Et tidløst sted. Akkurat som Lionheart Brothers musikk, som på deres nyeste album «Dizzy Kiss» har ett og et halvt bein i 60-tallet. Minst.

Brødrene Løvehjerte og bollesveisen


Lionheart Brothers sjarmerer for tiden i senk alt som kan krype og gå av musikkanmeldere. Inklusive meg selv (les anmeldelsen her). Og i den anledning er det på sin plass å takke storebroren til Audun som førte drivkreftene i Lionheart Brothers, Audun og Marcus, sammen. En kar som definitivt bør nevnes når de en gang i fremtiden mottar Spellemannprisen. Men hvorfor i all verden Brødrene Løvehjerte, spør jeg Marcus, som startet bandet sammen med to gamle kompiser som for lengst har gitt seg.

- Vel, det er egentlig en ganske banal historie. Navnet dukket opp etter at vi hadde sett Brødrene Løvehjerte-filmen. Vi syntes rett og slett brødrene Jonatan og Karl hadde så fin sveis. He-he, syttitalls bollesveis. Noe vi selvfølgelig også måtte ha. (Her må jeg skyte inn at Brødrene Løvehjerte har en klassisk psykedelisk bolleklipp i skjæringspunktet mellom The Byrds og The Monkees. Ganske lekkert, med andre ord).

Audun og Marcus, fra henholdsvis Sundalsøra og Trondheim, brenner for musikken og beskriver sangene på «Dizzy Kiss» som om de skulle være gamle kjærester eller kompiser.

- Vi kan bruke flere år på en låt, forteller Marcus. Noen av sangene på «Dizzy Kiss» er over tre år gamle.

- Det er viktig at hver låt er et hjertebarn, utdyper Audun. At vi blir kraftig berørt. Musikk og kunst er noe åndelig for meg. Det rører meg på en abstrakt måte jeg ikke klarer å sette ord på.

- Det er noe man bare vet og føler på seg, bryter Marcus inn. En veldig deilig følelse, noe magisk. Det kuleste er når det blir en slags samklang i øvingslokalet. At alle i bandet merker at det stemmer.

Ikke bare er de dypt engasjerte. Audun og Marcus er også som siamesiske tvillinger å regne når de uttaler seg om sine hjertebarn. De er samstemte på en sjarmerende og fascinerende måte som blant annet innebærer at de nesten aldri avbryter hverandre. Det ligger åpenbart en felles forståelse til grunn når de uttaler seg om musikken de har skapt sammen. Ja, for det er Audun og Marcus som har skrevet brorpartene av låtene på «Dizzy Kiss».

Mange inspirasjonskilder


- «Dizzy Kiss» er en skive med røtter i 60-tallets psykedeliske pop/soul og tidlig 90-talls alternativ musikk fra Storbritannia type shoegazer-bevegelsen, forklarer Marcus. Men også 80-talls band type Cocteau Twins har inspirert oss.

- Flere har faktisk nevnt The Stone Roses etter å ha hørt skiva, smetter Audun inn etter at jeg har nevnt britiske The Divine Comedy som en mulig referanse til singelen «50 souls and a discobowl». Og vips snakker vi litt om The Wondermints, før Marcus fortsetter resonnementet sitt.

- Vi liker også veldig godt måten Air tilnærmer seg gamle inspirasjonskilder på. Vi forsøkte faktisk å få til noe lignende på «Dizzy Kiss». Gutta gløder litt ekstra når de snakker om Air. De har begge sansen for det franske bandets filosofi når det gjelder å foredle den musikalske arven på en moderne og nyskapende måte. For Lionheart Brothers ønsker ikke å fremstå som et reinspikka retroband. De er først og fremst ambisiøse på et musikalsk plan.

- Målet er å lage verdens beste skive, flirer Marcus. Noe de bare nesten har maktet. Og selvfølgelig å turnere i utlandet.

Fordi vi lever i en musikalsk retrotid, er jeg nysgjerrig på hvilke band og artister Lionheart Brothers lyttet på da spilte inn «Dizzy Kiss».

- Vi hørte mye på Beatles-albumene «Revolver» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», forteller Marcus.

- Og Dr. Johns «Babylon» og «Gris-Gris». Pretty Things. Love. «Surfs Up» med The Beach Boys.

-Hva med The Byrds?

- Mmmmm…vi hørte vel en del på Byrds ja, tror jeg, svarer Marcus før Audun bekrefter mine antagelser. Jo da, de hørte ganske mye på The Byrds.

-Ja, også hørte vi, takket være bassisten vår Frantz, en del på Stevie Wonder, sier Marcus.

- Og Krautrock- band som Can og Neu!, som alltid er viktige referanser for oss, fortsetter Audun.

Fordi «Dizzy Kiss» består av en sterk samling låter, ønsker jeg å grave litt ekstra i enkelte av dem. Som for eksempel «50 souls and a discobowl», «To make you love me» og «Hero Anthem».

- «50 souls and a discobowl» er amerikansk 60-talls soul, tenker Marcus høyt.

- Litt Lionheart Brothers på sirkus om du vil. Lystig stemning, litt eksentrisk... Det er litt sånn det høres ut når vi er på fest. Jeg synes at teksten og melodien kler hverandre godt.

- Det er sjelden vi er så løs i snippen som på den, sier Audun om låta som for tiden spilles regelmessig på radioen.

- Den mest utprega jamme-låta vi har laget, svarer Audun når jeg spør om åpningssangen «Hero Anthem». Den mest offensive låta på albumet.

Marcus sier seg enig.

- Lionheart Brothers marsjerende på vei til det lovende land. Let's go, Let's go, om du vil. Låta er veldig definerende på hvem vi er. Den tar Lionheart som band på kornet.

Så søtt at det nesten gjør vondt


- «To make you love me» var et lite gjennombrudd for meg, forteller en lettere oppglødd Audun. Både Audun og Marcus hiver fremdeles på mengder med vedkubber.

- Det er den første låta jeg skrev på tangenter. På piano hjemme hos mor og far. Føler at jeg har tatt den klassiske låtskrivertradisjonen på kornet.

- «Dizzy Kiss», hva legger dere i den tittelen?

- Vi føler at tittelen sammenfatter følelsen som kommer til uttrykk på skiva, svarer Marcus.

- Enkelte ting på skiva er så søtt at det nesten gjør vondt. Dizzy gjenspeiler det psykedeliske, og Kiss det søtladne.

- Kanskje gjenspeiler også tittelen de litt eksentriske elementene du finner på skiva, skyter Audun inn.

Det kryr av gode låter på «Dizzy Kiss». Men det som imponerer meg mest er det subtile og massive lydbildet bandet har jobbet frem i studio.

- Jeg har et veldig sterkt forhold til Claude Debussy, forteller Audun ivrig,

når jeg nevmer at lydbildet får meg til å tenke på klassisk musikk.

- Jeg prøver å gjøre en slags lekmannsutgave av det han gjør. Forsøker å fange det harmoniske og impresjonistiske i musikken hans. Debussy er utvilsomt en stor inspirasjonskilde rent uttrykksmessig, konkluderer tangentmannen Audun før han overlater ordet til Marcus

- Er personlig veldig glad i komponisten Steve Reich. Det finnes flere likhetstrekk mellom Debussy og hans musikk, som for eksempel det malende og harmoniske uttrykket. Reichs musikalske uttrykk er minimalistisk samtidig som det er maksimalistisk når det gjelder det rytmiske. Han har blant annet studert afrikansk rytmikk. En bra mann.

«Dizzy Kiss» ble spilt inn i løpet av en to måneders periode i studioet til Big Bang maestroen Øystein Greni.

- Det var veldig stimulerende med tanke på at vi ønsket at skiva skulle ha et 60-talls sound. Den har et dogmeaktig preg i og med at det meste i studioet stammer fra 60-og 70-tallet, forteller brødrene.

- Et komplekst lydbilde og et hav av instrumenter. Det er tydelig at dere er meget ambisiøse når det gjelder det produksjons- og lydmessige?

- Vi er i vårt rette element når vi er i studio, nesten jubler Marcus samtidig som han og Audun smiler og nikker om kapp. At de er brødre i ånden er hevet over en hver tvil.

- Det å bygge opp og arrangere låter i studio er utrolig digg. Vi er veldig maksimalistiske, har vanskeligheter med å holde tilbake og begrense oss når vi har satt i gang og begynt å krydre lydbildet. Ambisjonen da vi gikk i studio var å ha få, men sterke elementer som grunnsøyler i musikken. Noe vi føler vi har oppnådd. Og selv om lydbildet er ganske massivt, er det likevel subtilt på den måten at det er bygd inn en rekke elementer som skaper en stemning som ikke er direkte hørbare og sånn sett blir prikken over i-en. Låtene var ferdige før vi gikk i studio. Det vi gjør i studio er bare en tolkning av det vi har med oss fra øvingsrommet. Vi hadde kun 11 låter med oss inn i studio, hvorav 10 er å finne på albumet, sier gutta.

Onkelen til Audun


- «Dizzy Kiss» er for øvrig et veldig durstemt album. Jeg har en enorm tiltrekning til det håpefulle i musikken. Det er en av grunnene til at jeg er så enormt fan av The Beach Boys og Brian Wilson. Selv om han selvfølgelig også har en melankolsk side, forteller Marcus.

Coveret på «Dizzy Kiss» er både stilig og vakkert. Noe som vitner om at brødrene også har gode estetiske evner. Og tro det eller ei: Bildet av den vakre kvinnen stammer fra stua til onkelen til Audun. Først storebroren, og nå altså onkelen. Hva hadde Lionheart Brothers vært uten familien til Audun, tenker jeg.

- Under innspillingen var bandet på besøk hos onkelen min da vi plutselig oppdaget maleriet, som vi umiddelbart følte fanget musikken vår. Klassisk 30-tall, og litt Mona Lisa. Bildet har noe svevende over seg akkurat som musikken vår. Litt «Dizzy Kiss», om du vil, avslutter Audun.



Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus