The Last King of Scotland
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
I år går etter alle jærtegn de to gjeveste skuespiller-Oscar'ene til folk som har tolket statshoverhoder.
Helen Mirren er soleklar favoritt for tittelrollen i «The Queen», og det skal mye til at noen danker ut Forest Withaker for hans tolkning av Idi Amin i «The Last King of Scotland».
Foto: Fox Films AS
Withaker suger all energi til seg, enten han er i det lekne, paranoide, manipulerende eller rått brutale lynnet. Eller om han er alt i én og samme scene. Han har her virkelig fått rollen der hans bløte barnlige, men samtidig urovekkende og tvetydige ansikt kommer til sin fulle rett.
Karismatisk monster
Withaker spiller altså det karismatiske monsteret Idi Amin (1924-2003), som regjerte Uganda gjennom det meste av 1970-tallet etter et militærkupp 25. januar 1971.
Like etter kuppet ankommer den andre og oppdiktede hovedpersonen i «The Last King of Scotland» Uganda.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Foto: Fox Films AS
Den eventyrlystne skotske nyutdannede legen Nicholas Garrigan (James McAvoy) har stukket av fra farens klamme forventninger der hjemme, og møter Afrikansk postkolonialisme og sjarmtrollet Amin med åpne tillitsfulle øyne.
En håndfull tilfeldigheter - deriblant Amins beundring for skotter etter å ha kjempet sammen med dem mot Mau Mau-opprørerne i Kenya på 50-tallet - gjør at Nicholas raskt inntar en svært betrodd stilling som diktatorens familielege og rådgiver.
Hvite øyne mot Afrika
Dermed låner vi som publikum Nicholas hvite, vestlige øyne, der de rettes mot Afrikas komplekse uforståelighet, et fortellergrep som også ble brukt i «Shooting Dogs» og delvis i «Blood Diamond», selv om Leonardo DiCaprio der utgir seg for å være fra Rhodesia / Zimbabwe.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Foto: Fox Films AS
Men Nicholas fungerer ikke bare som et nøytralt identifikajsonsopbjekt for et vestlig publikum. Han er ikke bare en observatør. Hans egne dilemma og private drama blir vel så viktig som det historiske bakteppet, og på dette punktet slites filmen i to retninger uten helt å makte å flette trådene sammen.
Artikkelen fortsetter under annonsenPå den ene siden har vi Nicholas' faustianske skjebne. Den naive og jordnære gutten tørster etter opplevelser, tar i mot Amins luksusgaver, lever det gode liv og tar for gitt at fornuften vil seire. Han merker derfor ikke - før det har gått for langt og han er blitt for involvert - at han har vekslet inn sin frihet og uskyld til selve djevelen.
På den andre siden ligger de harde fakta om Amins terrorvelde. Selv om jeg ikke har noe som helst i mot sammenblanding av fakta og fiksjon, så hender det stadig i denne filmen at de to aspektene skygger og forstyrrer for hverandre, heller enn at de underbygger, forklarer eller forsterker.
Filmen byr på mange oppsiktsvekkende og vesentlige kommentarer og observasjoner fra den nære verdenshistorien, og den ikke helt elegante blandingen av fakta og fiksjon gjør at man som seer får et utilfredstilt behov for å vite hva som skal informere og hva som bare illustrerer.
Artikkelen fortsetter under annonsenKolonimaktenes naivitet
Foto: Fox Films AS
Når det er sagt så kan, med litt godvilje Nicholas' rolle tolkes som en personifisering av tidligere kolonimakters naivitet overfor regimene de har støttet og sågar bidratt til å innsette i Afrika og på andre kontinenter.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet har vært regimer hvis maktbruk, korrupsjon og despoti Vesten har sett gjennom fingrene med, helt til det ikke gikk lenger, for eksempel når brutale ledere vendte våpen, anklagende fingre og sanksjoner mot Vesten selv.
Den offisielle britiske tilstedeværelsen i Uganda og godtroenheten overfor Amin får da også gjennomgå i filmen, ikke minst gjennom Simon McBurneys rolle som diplomaten Nigel Stone.
Tross visse dramaturgiske sprik blir «The Last King of Scotland» en intens og interessant reise inn i mørkets hjerte, afrikanske dilemma, og et argument for uskyldighetens umulighet.
(De historisk interesserte bør likevel heller sjekke ut dokumentarfilmen «General Idi Amin Dada: A Self Portrait» av Barbet Schroeder.)
