Takk Gud for en konsert

Jeg vil gjerne takke foreldrene til Amy Winehouse som satte henne til liv. Jeg vil gjerne takke Nina Simone, The Supremes og Ella Fitzgerald for at de har gitt henne inspirasjon. Jeg vil takke Univers

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Allerede fra vi kom inn på Rockefeller var det en nærmest filmatisk varm stemning. Det var forventninger, øl i plastglass, akkompagnert av myk soul. Da Amy omsider entreet scenen, trollbandt hun publikum fra første stund.

Foto: Leni Aurora BrækhusFoto: Leni Aurora Brækhus

Da jeg anmeldte den nye platen «Back to Black», skrev jeg noe i nærheten av at jeg kunne se for meg Amy på scenen i singelspot med tre korister i ren Supremes-stil til venstre. Det var ikke langt unna. Koristene var riktignok menn, men de levde opp til alle mine forventninger og vel så det, der de stod og danset i takt, i dresser som stjålet ut av 50-tallet. Mine venninner Kristin og Tine var skjønt enige om at toppen av lykke måtte være å ha de to eksepsjonelt kjekke mennene følge etter en i ethvert øyeblikk av livet og bare kore til enhver setning man sa.

Hun er fortsatt modig, Amy Winehouse, og spilte faktisk nesten like mye fra det forrige albumet som «Back in Black». Tatt i betraktning at jeg tipper hun var ukjent for de fleste i salen før de hørte «Rehab» på P3, krever det baller å være så selvsikker. Enda morsommere er det da å se at det virkelig funker, og at man kan engasjere folk med låter de ikke har sett før.

Foto: Leni Aurora BrækhusFoto: Leni Aurora Brækhus

Diva


Det er lenge siden jeg har sett sånn utstråling og ja - pur glede over å stå på scenen som i går. Synergien i bandet var på topp, og de hadde lagt inn fantastiske elementer, som en slowdance mellom Amy og den høye pene koristen mine venninner ble forelsket i - til «He can only hold her». En tribute til Lauryn Hill smelta sammen med «Tears dry on their own». Koristene fikk gjøre hver sin solo, og hun var så tilstede i rommet at jeg vedder hele utsolgte Rockefeller følte hun bare sang til dem.

På scenen hadde hun en fin miks av påtatt koketteri hvor hun måtte forsikre seg om at folk koste seg og at alle i bandet var fornøyde, til kul og laidback stil, hvor hun inviterte alle i salen ut til å spille biljard etter konserten. Hun er rett og slett divanavnet verdig, og etter 1950 er det en vanskelig tittel å fortjene.

Allerede fra fjerde låt, var klappingen i gang. Alle (og da mener jeg alle) sang med på låter som «Back to Black» og «He can only hold her». Jeg ville antatt at høydepunktet skulle komme da hun tilslutt gjorde «Rehab», før det soleklare ekstranummeret, såklart - men faktum er at det bare ble en prikk over en helt fantastisk «i».

Amy dro på med å takke alle i salen med følgende kommentar; «Ikke for å virke smiskete eller noe, men dette er faen meg den beste konserten vi har gjort på Europaturneen så langt». Og tatt i betraktning at jeg vet hun spilte for et fullbooket og maksimalt entusiastisk Cannes bare tre dager tidligere føler man seg spesiell som har vært en del av opplevelsen.

Det var rett og slett det. En opplevelse. Utvilsomt den beste konserten jeg har sett siden «Funky Hot Gritts» på Chateau Neuf i 1998.

Personvernpolicy