Breaking and Entering

Filmtittelen i seg selv er smått briljant; «Breaking and Entering» er en kjølig, juridisk betegnelse på innbrudd, men her spiller den og på hvordan menneskelige relasjoner kan gå i stykker og på hvilke muligheter vi har for slippe inn til hverandres innerste.

Foto: Buena Vista International

Det er en snedig tittel til en ganske snedig film. Enkelte vil kanskje mene den er vel flinkis i hvordan den fletter kontrastfylte skjebner sammen til en lekker knute for så å knyte den opp igjen, men «Breaking and Entering» mister sjelden menneskeligheten av syne.

Regien til Anthony Minghella («Den engelske pasienten», «Cold Mountain») er nær, varm, myk og elegant, ikke hard, kjølig og kynisk, slik et såpass intrikat manus kunne endt opp i anstrengelsen med å få nøstet opp alle tråder.

Så har da også Minghella denne gang - og for første gang siden «Truly Madly Deeply» (1991) - regissert et sitt eget originalmanus uten litterært forelegg.

Tyven tyven

Foto: Buena Vista International

Et suksessrikt landskapsarkitektfirma drevet av blant andre Will (Jude Law) og Sandy (Martin Freeman fra «The Office») har vært dristige nok til å legge kontoret i Londons belastede bydel Kings Cross, og der plages de da også av gjentatte innbrudd.

Will har det dessuten anstrengt på hjemmefronten. Den følelsesmessige kløften øker mellom ham og hans kjølige, depressive svenske kone (Robin Wright Penn) og han når heller ikke fram til den autistiske stedatteren Bea (Poppy Rogers).

Kanskje er det dette som gjør at Will involverer seg mer enn nødvendig i saker utenfor hjemmets kalde vegger.

Han oppdager at den bosniske, skakkjørte tenåringsgutten Miro (Rafi Gavron) er involvert i innbruddene, forfølger ham hjem. Men i stedet for å anmelde og bli ferdig med saken, lar han seg fascinere av guttens mor (Juliette Binoche) uten å helt skjønne hvorfor eller vite hvor det hele bærer.

Pirker i samvittigheten

Foto: Buena Vista International

I likhet med for eksempel Michael Hanekes «Skjult», er «Breaking and Entering» en film som ser ut til å ville pirke litt borti den dårlige samvittigheten til dagens liberale, vestlige, øvre middelklasse.

Den retter i alle fall en av sine lyskastere mot høyt utdannede og veletablerte folk på samfunnets «innside». Folk som mener seg å ha riktige og tolerante holdninger overfor for eksempel fattige og flyktninger, men som vakler når de får dem og deres problemer for tett innpå huden.

Men selv om møtene mellom materielt vellykkede briter og en håndfull representanter for Londons utenlandske underklasse står sentralt, siktes det mot noe mer enn bare enn politisk korrekt problemanalyse eller anklagende finger.

Det er en film som er nysgjerrig og ikke fordømmende. Som utforsker roller, lengsler, utfordringer og begrensninger som oppstår i multikulturelle, klasseinndelte moderne samfunn der avstanden mellom ulike grupper kan virke stor, men der menneskeligheten den samme.

Blandet ensemble

Dette er det tredje samarbeidet mellom regissør Anthony Minghella og Jude Law etter «The Talented Mr. Ripley» og «Cold Mountain», og de ser ut til å få det beste ut av hverandre.

Foto: Buena Vista International

Selv om ingen av de andre skuespillerne gjør skam på seg, er ensemblet litt pussig sammensatt. Det er for eksempel mye tillærte aksenter; Franske Binoche agerer bosnier, amerikanske Wright Penn forsøker seg med en svak skandinavisk brytning mens amerikanske Vera Farmiga i rollen som blasert gateprostituert har lagt seg til en tykk slavisk tunge. Dessuten er det noe uvant å se Martin Freeman i en tilnærmet alvorlig rolle, men han har en fin tilstedeværelse.

Noen vil kanskje kritisere Minghella for å sette opp et vel bredt typegalleri, men da et av filmens sentrale tema nettopp er sameksistens mellom ytterpunkter i samfunnet, så fungerer den uvanlige miksen av «have» og «have-nots», av briter og bosniere, av kriminelle og småborgere, mot all odds.