Pang, pang, pang. Og pang

Brakes' «Beatific Visions» høres ut som en herlig miks av The Libertines, Pixies og en haug fremragende band fra 70-tallet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Britiske Brakes' andre album, «Beatific Visions», er 28 minutter med hei og hå, lassokasting og bratte utforkjøringer. Hvilket får meg til å tenke på John Otways mange musikalske krumspring på 70- og 80-tallet. Otway som dessverre er glemt av de fleste, selv om han fremdeles «head-butter» verden rundt.

Brakes blander punk, hardcore, pubrock og country på en stilig og effektfull måte. Etter fire gjennomlyttinger er du (nesten) garantert dopa på «Beatific Visions» rufsete og tilgjengelige låter. De gode melodiene ligger hele tiden på lur blant de mange tunge og veldreide riffene som dominerer lydbildet. Men av og til slenger gutta seg ned i hammocken omgitt av grønne beitemarker og rautende kuer.

De to første låtene, «Hold Me In The River» og «Margherita», suser av gårde i blodtempo. Det låter litt som om The Libertines og Pixies har slått hodene sammen og kastet seg ut på scenen. Tøffe gitarriff og hardslående trommer brøyter seg vei gjennom lydbildet. To ganger to minutter og bort me'n. Herlig og upretensiøs rock fra Brightons nye rockehelter.

Deretter følger «If I Should Die Tonight» og «Mobile Communication» der kassegitarer, piano og steelgitaren sender tankene til gamle helter som Big Star, The Byrds og Brinsley Schwarz, eller nyere favoritter som Wilco og The Thrills. Melodiøs og kul countryrock som gjør meg smørblid. Særlig «Mobile Communication» treffer så det suser. En kanonbra låt de gamle kompisene Ryan Adams og Jesse Malin garantert vil elske.

Sprettende og energiske «Spring Chicken» er først og fremst vilter og morsom. Og best av alt; Dr. Feelgoods gitarist Wilco Johnson popper opp i mitt hode. Dessuten, «Spring Chicken» ville glidd rett inn på en hvilken som helst John Otway-skive. Lavmælte «Isabel», albumets desidert dårligste spor, etterfølges av ett av skivas absolutte høydepunkt: Tittellåta «Beatific Visions». En låt som surfer rundt på den amerikanske vestkysten, før «Porcupine or Pineapple?» tar pinnen i kjeften og braser av gårde med spiker'n i bånn i hele ett minutt. Tøft!

«Cease and Desist» er også en trøkker av en låt. Litt The Clash møter Pixies, om du vil. En vegg av gitarer styrer låta mot stupet. Finfint. Akkurat som «On Your Side», som nok en gang får meg til å tenke på Big Star og Brinsley Schwarz. Og The Thrills, The Tyde og Mojave 3. «Beatific Visions» avsluttes med vakre «No Return», der strykere og tangenter fyller ut lydbildet på en alle tiders måte.

Konklusjon: «Beatific Visions» er et hurra-meg-rundt-album som ikke kaster bort tiden på småprat. Låtene går rett på sak og treffer en gammel skrott nær sagt overalt. 28 minutter er akkurat passe. Brakes' intense og kjappe avleveringer er en styrke i en tid hvor altfor mange artister i for stor grad har en tendens til å dvele og perfeksjonere, fremfor bare å kline til og stole på magefølelsen. En sterk firer.

Låter:

Hold Me In The River
Margherita
If I Should Die Tonight
Mobile Communication
Spring Chicken
Isabel
The Beatific Vision
Porcupine Or Pineapple?
Cease And Desist
On Your Side
No Return


Brakes hjemmeside

Personvernpolicy