Frelsere? Neppe
Salvatore skal visstnok ha hentet inspirasjon fra tyske 70-talls band som Neu! og Can, den såkalte «krautrocken». For egen del går tankene til nyere band som Death In Vegas og det de holdt på med rundt «The Contino Sessions», minus vokal.
Salvatore skaper ofte et bra groove for deretter å repetere temaer som utvikler seg med museskritt utover i låtene. Det pøses på med elektroniske virkemidler, men det låter likevel organisk.
Særlig bassen har en fremtredende rolle i Salvatores musikk. Det er denne som driver låtene fremover, ofte i et svært dansevennlig tempo. På de rette stedene vil nok denne musikken kunne fylle gulvene, for dette henvender seg til kroppen mer enn til hodet. Gjentagelsene av temaer har en hypnotisk effekt og innimellom tar jeg meg selv i å trampe takten eller spille luftbass.
De to første sporene, «Days Of Rage 1» og «Days Of Rage 2», er også platens beste. Særlig del to imponerer ved å holde interessen oppe gjennom nesten ni minutter. Låten har bra driv samt noen velkomne breakes som «vekker» lytteren. Hele fem av platens åtte spor har en varighet på rundt ni minutter. Dette er også platens svakhet. Særlig avsluttende «Antisuper» flyter ut i syreland, og lysten til å spille platen igjen er ikke akkurat umiddelbar.
I mindre porsjoner er «Days Of Rage» et album jeg likevel kan like. Det er også musikk som er behagelig å ha på i bakgrunnen, mens tankene er et annet sted. Jeg hører kvalitet hos Salvatore og de som allerede er fans får nok det de ønsker med denne utgivelsen. Om de frelser noen nye sjeler er derimot mer tvilsomt. Jeg har spilt platen mye og har gjentatte ganger tatt meg selv i å utbryte i ren frustrasjon: «Men så si noe da for pokker! SYNG! ». Men Salvatore har bestemt seg for å kjøre instrumentalt, og synd er det…
Låter:
Days Of Rage 1
Days Of Rage 2
M Is For Magnetic Field Reversal
Supreme Court
Glennbo
C Is For Cryptical Behaviour
A Is For Asteroids
Antisuper