Hivpositive diskrimineres fremdeles

HivNorge er en landsomfattende organisasjon som ivaretar hivpositives rettigheter og interesser i samfunnet, og som jobber med forebygging av hiv og aids.

En ny forening ble stiftet da PLuss og Landsforeningen for AIDS ble slått sammen. I juni 2005 fikk foreningen navnet HivNorge.

Selv 26 år etter at hiv ble beskrevet første gang, møter hivpositive mange fordommer.

Laila Thiis Stang er leder av HivNorge (tidligere Landsforeningen mot AIDS og Pluss), og forteller til Neste Klikk at stigmatisering og diskriminering ennå er utbredt.

Stang forteller at det det er mange tannleger som ikke vil behandle hivpositive. Hun beretter også om privatklinikker som nekter å behandle folk som har hiv. HivNorge arbeider aktivt med å få til et samarbeid med klinikker de anser som vanskelige.

Stang mener at den generelle viten blant folk om hiv er liten, og at folk flest ikke vet så mye mer enn de gjorde for noen år siden.

- Det er mye myter ute og går rundt det å leve med hiv, som det å gi en klem, drikke av samme vannglass og så videre. Myter fører til stigmatisering som fører til diskriminering, sier Stang.

- Vi hører fremdeles historier om at folk blir omplassert i jobbene sine når det blir kjent at de har hiv, eller at de mister jobben rett og slett.

Jarle Langbakk har levd med hiv-diagnosen i 16 år (Foto: Stein Ove Korneliussen).

Et liv med hiv

Det at hivpositive har jobbproblemer, er velkjent for Jarle Langbakk. Han har sendt avgårde 50 jobbsøknader på stillinger som webdesigner, der han oppga i søknaden at han er smittet.

- Jeg hørte ikke fra noen, sier Langbakk.

Jarle Langbakk ble landskjent da han var med i TV-dokumentaren «Et liv med hiv» på NRK1 i november i fjor. Han forteller til Neste Klikk at han ble smittet av hiv på en ferietur i Hellas i 1991, etter at han hadde sex med australsk jente han møtte der nede.

- Det kom som lyn fra klar himmel. Jeg var hos blodbanken og skulle gi blod. I stedet fikk jeg vite at jeg var hivsmittet, sa Jarle til NRK.

Nå, 16 år etter at han ble smittet, er han er en av dem som har hatt hiv lengst i Norge.

- Jeg er en av dem som har levd med diagnosen lengst i Norge, selv om det finnes dem som har levd med diagnosen i over 20 år, og som lever helt fine liv, sier Jarle til Neste Klikk.

- Jeg må være åpen

Hivpositive forteller ofte om stigmatiserende holdninger fra andre mennesker. Mange velger å ikke fortelle omverdenen om at de er smittet, og det finnes eksempler på de som har «gått inn i skapet» igjen etter å ha levd åpent som hivpositiv. Til tross for dette, har Jarle valgt å leve åpent med sin diagnose.

- Jeg må være åpen. Jeg har det rett og slett bedre med meg selv når jeg kan leve åpent med hiv. Jeg kan ikke leve i en kunstig verden med masse løgner og falske historier. Skal jeg kunne klare å være meg selv, må jeg være åpen om det.

Hvordan reagerer folk når du forteller at du har hiv?

- Folk reagerer stort sett veldig greit. Jeg forteller det jo ikke til gud og hvermann, men er det for eksempel dating på gang, så forteller jeg det med en gang. Jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste hvis jeg venter med å fortelle det. Ved å fortelle det med det samme, så får både jeg og jenta en fair sjanse til å gjøre hva vi vil, før de sterke følelsene kommer.

Redsel og fordommer

- Den verste opplevelsen jeg har hatt var da jeg tok kontakt med en barndomsvenn av meg som driver et rørleggerfirma, for å spørre om jobb. Han visste at jeg hadde hiv, og sa at han måtte «ta en prat med gutta» for å høre om det var greit for dem at jeg fikk jobb der. Etter et par timer ringte han tilbake og fortale at «gutta på gølvet» ikke ville ha meg der. De hadde snakket om at det kunne bli blodsøl på verktøy og sånt. Hvorvidt han faktisk snakket med dem, eller om han var for feig til å si noe selv, vet jeg ikke.

Laila Thiis Stang, som er leder av HivNorge, forteller at det finnes helsepersonell som nekter å behandle hivpositive. Har du slike erfaringer?

- Ja, definitivt. For eksempel så har vi egne lister over tannleger som faktisk behandler hivpositive. Jeg vet også at det finnes private sykehus som nekter å behandle oss.