Meny

Rocky Balboa

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et fornuftstridig comeback med tjukt påsmurt moral, men mot alle odds er resultatet rørende, deilig nostalgisk og en smule inspirerende.

Det handler ikke om å vinne, men om å våge å ta kampen.

Ja, der ser du selv hvor fort det er å skli ut i pompøse banaliteter når «Rocky Balboa» skal beskrives.

Bløthjerta og saktmodig

Foto: SF NorgeFoto: SF Norge

Filmen har sine pinlig pompøse øyeblikk og det skorter ikke på floskler: Hvis motgang slår deg i bakken så reis deg opp igjen! Stå opp for det du tror på! Den eneste respekten som er verdt noe er selvrespekten!

Eller som Rocky selv sier det i sin monolog til guttungen:

- Let me tell you something you already know. The world ain't all sunshine and rainbows. It is a very mean and nasty place and it will beat you to your knees and keep you there permanently if you let it. You, me, or nobody is gonna hit as hard as life. But it ain't about how hard you hit. It is about how hard you can get hit and keep moving forward!

Det er så man hører basunene og ser de vaiende fanene, men for det meste er dette en befriende bløthjerta, saktmodig og sentimental film. Vil man, så kan man bli både revet med og rørt over den enkle og tydelige filosofien.

Jeg må innrømme at jeg også blir rørt og imponert av selve Sly denne gangen. Det dradde, sørgmodige kjøtertrynet hans fyller virkelig lerretet. Sylvester Stallone har aldri vært noen finstemt karakterskuespiller, men dette er rollen han kan og passer best til.

Han skapte tross alt i sin tid karakteren med utgangspunkt i sin egen historie og sitt selvbilde, ved siden av det han hentet fra bokseren Chuck Wepners liv og karriere.

Nostalgisk

Foto: SF NorgeFoto: SF Norge

I tråd med tidens nostalgiske tann skuer «Rocky Balboa» bakover med lengsel i blikket. I stil og stemning ligner den sjette filmen om tungvektsbokseren aller mest på den første fra 1976. Den virkelig gode. Den klassiske. Både Rocky og publikum mimrer, og vi får flust med flashbacks fra de foregående filmene.

Den aldrende kjempen subber rundt på gamle trakter i Philadelphia, som en blanding av Frankensteins monster, John Wayne og Julenissen. Han er diger, seig, snill og sørgmodig. Han er legendarisk og respektert og kan leve bedagelig på laurbærene.

Kona Adrian er død, og Rocky driver en liten restaurant oppkalt etter sin store kjærlighet. En del av kundene kommer mest for å høre legenden fortelle gamle boksehistorier, og den godslige mannen forteller villig vekk. Ikke fordi han er selvopptatt, men fordi han ikke vil være vrang.

«The beast in me»

Foto: SF NorgeFoto: SF Norge

Boksehanskene er stuet vekk for lengst, og Rocky nøyer seg med noen armhevninger som morgengymnastikk. Han er tross alt godt oppe i 50-åra (Stallone selv er 60). Men noe murrer i ham. En rest av «Beistet», den gamle kampviljen, romsterer rundt i kjelleren.

Han vil være, ikke «ha-vært», og får lyst til å ta noen upretensiøse runder i ringen som en gammel sirkushest. Når så sjansen til en oppvisningskamp med den regjerende tungvektsmesteren Mason «The Line» Dixon (Antonio Tarver) byr seg, blir Rocky derimot skeptisk. Han vil jo ikke være latterlig, heller.

«Rocky Balboa» følger i all hovedsak modellen fra de tidligere filmene. Den bygger seg trofast opp mot en kamp med stor symbolverdi, men handler denne gangen vel så mye om alle menneskene rundt Rocky og om hvordan de lar seg knuge og hemme av indre og ytre demoner.

Venner og familie


Sønnen (Milo Ventimiglia) takler ikke så godt å leve i skyggen av sin legendariske far. Svogeren Paulie er smått alkoholisert, arbeidsledig og desillusjonert. Barjenta Marie (Geraldine Hughes) tror ikke at hun duger. En gammel, avdanka bokserkollega trygler om å få hjelpe til med oppvasken på restauranten bare for å føle seg en liten smule til nytte her i verden.

Når Rocky dessuten tar den retningsløse tenåringssønnen til Marie under sine vinger og i tillegg adopterer en stygg, skabbete kjøter blir det kan hende litt for mange karakterer som skal speile Rockys egen historie.

Hovedhistorien glir likevel greit og slentrende framover, i alle fall fram til filmens brutale klimaksscener der Stallones regi ikke helt klarer å holde pompøsiteten og virkemidlene stramt nok i tøylene.

Verdig avslutning

Foto: SF NorgeFoto: SF Norge

Har du ikke sett en eneste Rocky-film, så spørs det hva du får ut av denne her. Og har du kun sett én eneste Rocky-film og det ikke var den første, vil du med «Rocky Balboa» forhåpentligvis se at det er langt mer ved denne karakteren enn de pinlige 80-tallsfilmene vitnet om.

Sjokkerende og imponerende nok er dette blitt den beste Rocky-filmen siden originalen, og den oppfølgeren som er mest tro mot karakteren. En verdig avslutning, og det passer jo figuren godt. Rocky er tross alt «underdogen» som stadig reiser seg mot alle odds.

Til slutt vil jeg råde alle til å sitte gjennom rulleteksten. Klippene fra trappene til Philadelphia Museum of Art sier i grunnen mer enn hele filmen om hva dette moderne ikonet handler om. Og var nok dét som rørte denne lettrørte anmelderen mest.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus