Statsministeren, Celina og meg

Under NHOs Årskonferanse på Radisson SAS Scandinavia Hotell i går, var dresstettheten omtrent som sandkornene i Sahara. Næringslivsadelen var flankert av politikere og omsvermet av pressen. Å gå gjennom foajeen var som å spasere gjennom et tredimensjonalt oppslagsverk av «hvem er hvem?» i norsk næringsliv.

Celina Midelfart og Kåre Willoch ankommer NHOs årsmiddag i Oslo torsdag kveld. (Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX)

For en journalistisk novise er det som å svømme gjennom et hav av tapte muligheter, når man presser seg forbi næringslivskjendiser i et forsøk på å få seg dagens første kaffe. Man burde sikkert ha snakket med alle, men ender opp med å snakke med ingen, i det det ene kjente ansiktet flyter forbi det andre. Men kan man bryte inn i samtalen mellom Celina Midelfart og Sverre Leiro, da tro?

Rundt og rundt

Med et kronprinspar som ankommer nøyaktig klokken 09.01, gjetes den velkledde forsamlingen inn i den store salen i god tid før ni. Jeg havner bak miljøvernminister Helen Bjørnøy og hennes rådgivere. Vi er en liten øy av kvinner i et hav av menn. Deltakerlisten viser at det er en kvinneandel på 28 prosent av de påmeldte. Men mennene her ser først og fremst ut til å ha øye for hverandre, og ærlig talt så skiller ikke draktkledde kvinner seg voldsomt ut heller.

I stedet for en tradisjonell scene med lerret bak, var stolene satt i sirkel rundt scenen som dominerte midten av rommet. Men bekymringen om at man kun skulle få se ryggen på foredragsholderne skulle vise seg å være ubegrunnet. Da NHOs president, Erling Øverland, entret scenen var han nesten overbevisende overrasket da han sa: Verden er flat … og jeg går visst rundt.

Og snedig nok dreide scenen rundt slik at selv om foredragsholderne sto stille, ville de ikke stå lenge med ryggen mot deler av publikum. Hele arrangementet er en påkostet affære, med en skuespillertrupp som fungerer som limet mellom de ulike foredragene og debattene på scenen. Det er lett å bli besnæret av et opplegg som er så profesjonelt gjennomført. Globalisering står øverst på dagsorden, og de eneste som er åpenbart kritiske til globalisering får kun delta gjennom forhåndsinnspilte videoer på tredve sekunder.

Presserommet

I pausen løper noen journalister inn på presserommet for å avgi rapport til sine respektive redaksjoner, mens vi andre drar frem penn og papir og begynner jakten på kommentarer. Det er som å gå gjennom en tettpakket bar en fredags kveld, bortsett fra at når du tråkker på noen eller skubber borti dem så de søler kaffe. Og man tenker seg om før man snur seg for å si unnskyld. Det er like greit at Helge Lund ikke vet hvilke høye hæler som traff ham.

Men bare to timer ut i programmet ser alle ut til å være fornøyde, og uten skandaler eller kritikk blir vi stående litt molefonkne igjen. Presserommet neste. En av journalistene virker svært fornøyd med det han tror er NHOs dissing av FrPs Siv Jensen. Også hun er med via en forhåndsinnspilt video. Vi kan følge med på konferansen på to skjermer i rommet, men en av skjermene virker ikke, så mens vi hører stemmen til Siv Jensen ser vi kun bilder av en av skuespillerne som står ute i foajeen og spiser.

Jeg tar meg ikke bryderiet med å forklare journalisten at skjermen der Siv Jensen vises har falt ut, og at det vi ser forberedelsene til neste sketsj. Det er interessant å se pressekollegaers åpenbare antipatier på nært hold. For min del strever jeg med en lite samarbeidsvillig pc som kræsjer to ganger og sletter artikkelutkastet. Bannende over tastaturet får jeg endelig sendt av gårde noe til redaksjonen.

Forglemmelig

Lunsjen er godt i gang i det jeg går tilbake til konferansen, og skuffende nok er det verken pandaburgere eller antilopepølser på menyen. En relativt normal matpakke, med et lite brødstykke med brunost og en ciabatta med fransk geitost (chevre). En grei påminnelse om at ikke alt norsk er skapt for internasjonal suksess.

Blitzingen ved døren forteller alle at statsministeren har ankommet, med mørk dress og rødt slips inntar han podiet og synliggjør at det kun er en partileder i Norge som ser ut som en statsminister. Bondevik har for lengst forlatt lokalet, men Carl I. Hagen sitter fortsatt med stenansikt på første rad. Statsministeren holder en relativt forglemmelig tale og så er det hele over. Nesten. På kvelden mingler eliten over en velfylt buffet og gode sosialister spiser kirsebær i hyggelig passiar med næringslivseliten. Skulle sosialistene fortsatt ønsket å spytte steinene etter de store, så ville de med stor sannsynlighet truffet seg selv.

PS!

Og skulle Helen Bjørnøy bli plaget av en lei forkjølelse de nærmeste dagene, så ber jeg på forhånd om unnskyldning…