Meny

Jindabyne

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et stemningstett og sitrende psykologisk drama du bør være varsom med å se sammen med noen du er glad i. I diskusjonene etterpå risikerer du nemlig å oppdage holdninger du helst ikke vil vite om.

Vi tilgir og aksepterer langt mer av våre nærmeste enn av fremmede, men det er ofte skjøre tråder som knytter oss sammen.

En uvant moralsk utfordring, en uoverveid beslutning og uoverkommelige avgrunner kan komme til syne mellom oss. Før man vet ordet av det rakner familier, miljøer, samfunn og enkeltmennesker fra innsiden.

Foto: ArthausFoto: Arthaus

Det foruroligende australske psykologiske dramaet «Jindabyne» starter med et brutalt seksualdrap, men det er ikke mordet i seg selv som er filmens fokus. Denne handlingens moralske status gis raskt to streker under svaret. Dette er ingen kriminalthriller.

Det skjer noe annet og mer tvetydig i kjølvannet av drapet.

Piknik med døden

På sin årlige fisketur - langt fra mobildekning, partnere og jobb - finner nemlig fire kamerater liket av den drepte i elva.

Foto: ArthausFoto: Arthaus

I stedet for å avbryte en etterlengtet frihelg tjorer de den avkledde, unge aboriginerjenta fast og fortsetter å fiske. De er rystet og sjokkert, men jenta er jo likevel død. Hun trenger ikke deres hjelp, og fisken biter som bare det.

Er det også noe navnløst dypt i dem som settes i bevegelse av hendelsen? En glede over livet i møtet med andres død, kanskje. Eller noe annet det ikke bør snakkes for høyt om?

Vel hjemme igjen et par dager senere informeres så politi og familier om funnet. Mennene har ikke gjort noe ulovlig i og for seg, men fordømmelsen fra omgivelsene er umiddelbar og voldsom.

Ikke minst settes forholdet mellom den ene mannen Stewart (Gabriel Byrne) og hans Claire (Laura Linney) på prøve. Han forstår ikke hennes voldsomme reaksjon. Hun er ute av stand til å forstå hans handling.

Fortiden truer

Mange vil kjenne igjen grunnplottet fra en av de mange handlingstrådene i Robert Altmans kaleidoskopiske mesterverk «Short Cuts» (1993). Det er ikke så rart. Det er den samme Raymon Carver-novellen - nemlig «So Much Water, So Close to Home» - som ligger til grunn.

Med en hel spillefilm til rådighet trenger «Jindabyne»-regissør Ray Lawrence dypere inn i de dunkle dilemmaene historien berører, og han gjør det med sitrende stødighet. Stemningsreferanser kan være «The Sweet Hereafter», «Mystic River», eller for eksempel «The Ice Storm».

Foto: ArthausFoto: Arthaus

Disige og dype naturlandskap gir det visuelle bakteppet, hvorfra vi dras inn i tilsvarende psykologiske landskap. Atmosfæren kleber seg klamt til deg, som klær når du har sovet ute ved et skogstjern og våknet for tidlig.

Hendelsen på fisketuren får også uavklart grums, vonde feiltrinn og ubearbeidet sorg fra fortiden til å dukke opp i mellom de berørte. Det er mye som aldri er blitt sagt, og annet man skulle ønske forble usagt i dagene etter fisketuren.

Et spørsmål om kjønn?


Foto: ArthausFoto: Arthaus

Regissøren sier selv i et intervju at det særlig var de intense diskusjonene mellom kjønnene som gjorde at novellen ikke ville slippe taket i ham, på de rundt 20 årene som har gått siden han først leste den.

Enkelte vil nok også hevde at det under hovedkonflikten i «Jindabyne» ligger noen grunnleggende ulikheter mellom menns og kvinners syn på saker og ting, men filmen er langt mer nyansert og komplisert enn som så.

Lawrence begrenser på ingen måte sin utforsking til relasjoner mellom menn og kvinner, men filmen kan utvilsomt føre til intense og opprivende diskusjoner, så vær som sagt forsiktig med hvem du ser den sammen med.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus