Espen A. Amundsen: Her er årets beste skiver
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
1. The Sleepy Jackson - «Personality»
Det er som om «Personality» er i besittelse av et stayer-gen. Låtene blir nemlig bare bedre og bedre. Det nyanserte lydbildet byr på seg selv og avslører små detaljer jeg ikke registrerte ved foregående lytting. Jeg kan ikke huske sist gang jeg ble eksponert for så mange gode melodier på ett og samme album. Produksjonen skal ha sin del av æren for dette, men melodiene er allikevel uavhengig av den gromme lyden ualminnelig gode. Sjefen sjøl, Luke Steele, har gjennom hele albumet søkt tilbake til det klassiske poputrykket, der tre minutter og en fengende melodi er oppskriften. Det gjør heller ingenting at han er en skikkelig retrogutt, med bena godt plantet i 60- og tidlig 70-tall, og at Beach Boys, Beatles, Phil Spector og til dels Burt Bacharach er de store heltene. Definitivt årets album.
Smaksprøve: «God Lead Your Soul» og «Devil Was in My Yard»
2. Jarvis Cocker - «Jarvis»
«Jarvis» er en herlig motvekt i en musikkindustri der hjernen stort sett brukes til å telle penger og lete etter den såkalte X-faktoren. Cocker hopper elegant frem og tilbake mellom 60- og 70-tallet. Et tidvis «mektig» lydbilde á la Phil Spector/Jack Nitzsche kombineres med små doser glam- og punkrock. Låter som «I Will Kill Again», «Fat Children», «Disney Time», «Tonite» og det skjulte sporet «Running The World» er ualminnelig gode. Men best av alt: den tidligere Pulp-vokalisten lager noe så sjeldent som skummelt gode tekster. Jarvis er en annerledes blomst i en blasert og forutsigbar plateindustri. Han er ganske enkelt din mann.
Smaksprøve: «Running The World» og «Fat Children»
3. Pernice Brothers - «Live a Little»
Som Jarvis Cocker skriver Joe Pernice skarpsindige tekster om vår karusellignende tilværelse her på Moder Jord. Og det er, foruten blandingen av ironi, nostalgi, romantikk og ubegripeligheter, først og fremst den språklige fantasien og presisjonen som gjør tekstene interessante. Når det er sagt; «Live a Little» er fylt til randen av knakende gode poplåter som sakte men sikkert lister seg inn i lytterens hjerne der de bygger rede og slår seg til ro. Og en av de viktigste årsakene til denne flittige redebyggingen, er utvilsomt kombinasjonen av Joe Pernices varme og innbydende stemme, og det faktum at alle låtene formidler noe av betydning.
Smaksprøve: «Somerville»
4. The Hold Steady - «Boys And Girls In America»
Med fjorårets album, «Separation Sunday», opparbeidet The Hold Steady seg stor cred blant mange kritikere og indie-fans. På «Boys And Girls In America» feier de all tvil under teppet. For med sin tidvis beinharde og energiske rock er dette definitivt årets beste rock'n'roll-skive. Selv om bandet beveget seg mer og mer i retning av et klassisk rockeuttrykk, der Thin Lizzy og spesielt en ung Bruce Springsteen synes å være store inspirasjonskilder, lusker fremdeles det gamle kultbandet Hüsker Dü rundt i kulissene. Med sin blanding av hardcore, tradisjonell rock, fengende refrenger og utsøkte tekster fremstår The Hold Steady som et modent og moderne band som står på terskelen til å erobre verden.
Smaksprøve: «Stuck Between Stations» og «Chips Ahoy»
5. The Feeling - «Twelve Stops And Home»
The Feeling har på debutalbumet sitt fylt sin musikalske gryte med melodier, koring og hooks, som foruten å ha en distinkt egenart, sender tankene til band som Queen, Supertramp, 10CC, Electric Light Orchestra og Wings. Resultatet er blitt ufattelig fengende musikk som får meg til å tenke på første gangen jeg klinte med ei jente. Under et bord på soaré, akkompagnert av 10CCs «I'm Not In Love». Sterkt og berusende, med andre ord. Akkurat som «Twelve Stops And Home». Som også fungerer utmerket som nitroglyserin.
Smaksprøve: «Sewn» og «Never Be Lonely»
6. Tom Waits - «Brawlers, Bawlers & Bastards»
«Brawlers, Bawlers & Bastards» er en kjøter av et album. 56 låter; hvorav 30 nye, fordelt på tre skiver som åpner dørene til et univers der lukten av sødme, kloakk, nikotin og svovel smelter sammen til en margstjelende og livsbejaende vellukt. Den største utfordringen for lytteren er ikke kvaliteten. Den er nemlig trygt forankret i brorparten av sporene. Utfordringen er at man nærmest overfalles av låter. Rare, sære, vidunderlige og skranglete sanger som klynger seg til deg. Men det er ikke verre enn at man fanger tiden og tviholder på den en stakket stund. Tålmodighet og overblikk er med andre ord nøkkelen. Og tro meg, du vil ikke angre. For om en god latter forlenger livet, gjør garantert en overdose av Tom Waits det også.
Smaksprøve :«Lie To Me»
7. Belle & Sebastian - «The Life Pursuit»
«The Life Pursuit» består av en haug gode poplåter der teften for gode melodier sitter i førersetet. Man blir sittende å tralle med i baksetet når disse særegne skottene drar på seg skjørtet og legger i vei på en heidundrende musikalsk reise. Belle & Sebastian er mer poppete og tilgjengelig enn noen gang. Noe som kler dem ualminnelig godt. Og «The Life Pursuit» er definitivt et av bandets beste album.
Smaksprøve: «Blues Are Still Blue» og «Funny Little Frog»
8. Scissor Sisters - «Ta-Dah»
At vokalist og låtskriver Jake Shears velger Donna Summer fremfor Sex Pistols, og synes Wings lagde bedre låter enn Beatles, er bare sjarmerende. For Scissor Sisters blander 70- og 80-talls disco og softrock på en sofistikert og troverdig måte. Ikke bare lager de vanvittige fengende låter. De skaper musikk som - selv om den på overflaten kan synes overfladisk og strømlinjeformet - faktisk har et musikalsk innhold med både substans og egenart. Men viktigst av alt: de lager popmusikk av ypperste merke. Musikk som får deg til å tenke på Bee Gees, Donna Summer, Blondie, Leo Sayer, Elton John, Roxy Music, Gilbert O'Sullivan, Duran Duran og en eller annen Grand Prix-låt du trolig ikke husker navnet på.
Smaksprøve: «I don't Feel Like Dancing»
9. James Yorkston - «The Year Of The Leopard»
Det finnes ingen dårlige sanger på «The Year Of The Leopard». Likevel er låter som «Steady As She Goes», «5 a.m.» og «I Awoke» i en klasse for seg. Sistnevnte er en av årets nydeligste, faktisk. Lydbildet er delikat og nøysomt. Yorkstons behagelige og varme vokal er omgitt av akustiske gitarer, elektrisk piano, fiolin, lap steel, perkusjon, banjo, trekkspill og klarinett. Yorkston store styrke er at han høres ut som seg selv. Han har på sett og vis funnet sitt eget lille værelse innerst i gangen i det som gjerne defineres som folkrock.
Smaksprøve: «Steady As She Goes»
10. Moneybrother - «Pengabrorsan »
«Pengabrorsan» er et fyrverkeri av et album der Moneybrother tilfører sine utvalgte favorittlåter ny og eksplosiv kraft. Moneybrothers tolker gamle favoritter på en kompromissløs, men kjærlighetsfull måte. Gamle låter forvandles praktisk talt til nye, som - snarere enn å skjemme ut sine forgjengere - gir dem ny glans og verdighet. Tekstene, som er fritt oversatt av Moneybrother, Patric Dahlblom og Love Antell, er ikke bare gode. De er små sjarmbomber som får meg til å lytte litt ekstra etter.
Smaksprøve: «Dom vet ingenting om oss»
11. The Mountain Goats -
Smaksprøve: «Woke Up New»
12. Graham Coxon -
«Love Travels at Illegal Speeds»
Smaksprøve: «Standing On My Own Again» og «Can't Look at Your Skin»
13. Chris Knight -
Smaksprøve: «Enough Rope»
14. Shack -
«On The Corner Of Miles And Gil»
Smaksprøve: «Cup of Tea»
15. Midlake - «The Trials Of Van Occupanther»
Smaksprøve: «Roscoe» og «Head Home»
16. Eldkvarn - «Kärlekens låga»
17. Phoenix - «It's Never Been Like That»
18. Dan Sartain -
Smaksprøve: «Flight of The Finch»
19. Ben Kweller -
Smaksprøve: «Sundress»
20. Cat Power - «The Greatest»
Smaksprøve: «The Greatest»
21. The Who -
Smaksprøve: «We Got A Hit» og «Mirror Door»
22. Lloyd Cole -
23. David Mead - «Tangerine»
Smaksprøve: «Hard To Rember»
24. Minor Majority -
25. Todd Snider - «The Devil You Know»
Smaksprøve: «You Got Away With It»
26. Lambchop - «Damaged»
27. Divine Comedy - «Victory For The Comic Muse»
Smaksprøve: «Diva Lady»
28. The Killers -
Smaksprøve: «Bones»
29. Stefan Sundström -
Smaksprøve: «Sabina går iväg längs Malecon»
