Turkmenistan mellom demokrati, diktatur og stammekrig

Tidligere president Saparmurat Niyazovs begravelsesseremoni julaften. Tusenvis av mennesker kom til Turkmenistans hovedstad Ashgabat på søndag for å hedre den autoritære lederen, som døde etter å ha holdt landet i et jerngrep i 21 år.(Foto: Reuters /Stringer (Turkmenistan) / Scanpix)

Niyazovs maktapparat vil bli utfordret av demokratiske krefter, og internasjonal vilje til å stille opp for opposisjonen i eksil vil avgjøre Turkmenistans fremtid. Kanskje er det allerede for sent.

Etter at Saparmurat Niyazov, Turkmenistans «president på livstid» døde har det vært fokusert på hans eksentriske personlighet. Kanskje man også innser at man har latt seg blinde av diktatorens klovnete atferd.

Vi innser i økende grad at Niyazov først og fremst var en brutal og hensynsløs diktator som holdt sitt folk nede med rå makt. Nå vendes oppmerksomheten mot landet han har etterlatt seg, og dets fremtid. Det er duket for en styrkeprøve mellom Niyazovs maktapparat og demokratiske krefter.

Et presidentskap i kommunistisk tradisjon

Saparmurat Niyazov, oppvokst på et russisk barnehjem, begynte sin politiske karriere som byråkrat under Sovjetunionens kommunistiske styre. I 1985 ble han utnevnt til leder for det Turkmenske kommunistpartiet. Etter Sovjetunionens fall ble han i 1990 utnevnt til president for Turkmenistan, en utvelgelse som i 2003 ble gjort permanent.

Han er mest kjent for sine eksentriske nykker. En gullstatue av Niyazov rager over Turkmenistans hovedstad Ashgabat. Han forbød bilradioer, gulltenner, videospill, ballett og opera. Han forfattet boken Ruhnama, et historisk-filosofisk-spirituelt verk som er en hjørnestein i all utdanning.

Men han var også en leder som etterlevde de kommunistiske tradisjoner han var opplært i.

Statens ene lovlige politiske parti administrerer en sentralstyrt planøkonomi, noe som så sent som for to uker siden førte til mangel på brød i hovedstaden. I januar ble pensjonene til 200.000 pensjonister kuttet, og pensjon fra to foregående år krevd tilbake til staten. I 1991 erklærte Niyazov at landets befolkning skulle få gratis vann, gass og elektrisitet, noe som er mulig med nasjonens enorme gassreserver.

Styreformen fører til begrensninger på livskvalitet og økonomisk vekst, og har ført til utbredt korrupsjon. I april 2006 rapporterte Global Witness, som blant annet overvåker storskala korrupsjon, at Niyazov personlig kontrollerte nærmere 19 milliarder kroner som stammet fra salg av landets naturgass, penger som i hovedsak befinner seg på konto hos Deutsche Bank.

Dette mens regjeringen har kuttet i velferdsordninger, utdanning, helse, kultur og biblioteker.

Niyazovs regime har også innført strenge begrensninger på tilgang til internett, samt utenlandske og frie medier.

Det er de drakoniske begrensningene på ytringsfrihet og demokrati i tradisjonell sovjetkommunistisk ånd Niyazovs regime vil bli husket for.

Turkmenske menn under begravelsen til president Niyazov i Ashgabat. (Foto: Reuters /Stringer (Turkmenistan) / Scanpix)

Styrte med jernhånd

Turkmenistans statsapparat blir kraftig kritisert av menneskerettsorganisasjoner. Landet er kjent for utbredt bruk av tortur. Regimet tvinger falske tilståelser fra politiske aktivister og menneskerettsforkjempere og benytter fortsatt den infame sovjetrussiske tradisjonen med å sende politiske motstandere til sinnssykehus.

Turkmenistan er ifølge Reportere Uten Grenser, med unntak av Nord-Korea, det landet i verden som har størst begrensninger på ytringsfriheten. Niyazov har derfor ofte blitt kalt Sentral-Asias Kim Il Jong.

Freedom House som overvåker nasjoners rulleblad for demokrati og frihet profilerer Turkmenistan blant de 8 verste i verden på deres «Verst av de verste» liste for 2006 sammen med regimer som Burma, Nord-Korea, Sudan og Syria.

Historien om Ogulsapar Muradova, en journalist som jobbet for Radio Free Europe illustrerer regimets ansiktløse brutalitet.

Hun ble arrestert 18. juni 2006 og anklaget for forsøk på å destabilisere Turkmenistan. Sammen med 2 andre aktivister ble hun dømt til over 6 år i fengsel.

Alexander Narodetsky, leder for Radio Free Europes tjeneste i Turkmenistan kunne ifølge FNs informasjonsnettverk IRIN ikke forstå hvorfor de tre hadde blitt dømt, eller hva de hadde blitt dømt for.

- Alt skjedde bak lukkede dører. Ingen observatører var tillatt og alt skjedde veldig fort, forteller han.

16. september 2006 ble Muradovas barn informert om hennes død.

- Senere ble Muradovas kropp senere utlevert til familien, og det var åpenbart at hun var blitt utsatt for tortur. Hun hadde utstrakte slagmerker og store hodeskader, forteller Tajigul Begmedova, leder for menneskerettighetsorganisasjonen Turkmen Helsinki Foundation (THF) basert i Bulgaria til IRIN.

Muligheten - et Sentral-Asiatisk Sveits

Med Niyazovs bortgang åpner det seg en mulighet til å styre Turkmenistan mot demokrati, frihet og velstand.

Med enorme gassreserver, som nylig har vist seg å kunne være langt større enn tidligere antatt kan fremtiden se svært lys ut for et land med en befolkning på knappe 5 millioner. Landets gassreserver er attraktive for både Europa, Russland, Kina, Tyrkia og regionen.

Landet er også - på papiret, et modelland for andre land i regionen. Det er sekulært, har en befolkning som kan lese og skrive, og har offentlige tjenester som med inntekter fra landets gassressurser kan danne grunnlaget for en moderne velferdsstat.

Turkmenistan er nøytralt, og blir av mange sett på som et Sentralasiatisk Sveits. Med naboer som Iran, Syria, Kasakhstan og Usbekistan, og med sterke bånd til Russland, er dette et ståsted som kan vise seg å være like verdifullt som det er unikt.

Utfordringen er å gjøre papirdemokratiet til et ekte demokrati. Dessverre er det mye som tyder på at det kan bli med drømmen.

Utfordringer i kø

Den største utfordringen for Turkmenistan er det sittende maktapparatet. Turkmenistan er en politistat hvor det meste er overvåket av sikkerhetstjenester, hvis medlemmer har privilegert status. Det juridiske apparatet fungerer i hovedsak for å undertrykke folket, gjerne gjennom tortur og tvungne tilståelser, Den politiske eliten er korrupt, nepotistisk og inkompetent.

Sterke krefter vil ønske å beholde status quo, og tilgang til presidentens stadig voksende private bankkontoer gjør nok ikke dette verken mindre attraktivt eller vanskeligere.

Tidligere styreformann i Turkmenistans sentralbank, Khudaiberdy Orazov, som bor i eksil i Sverige, forteller i intervju med IHT at valget av interim statsoverhode og straffesaken mot den sittende parlamentslederen tyder på at landets sikkerhetstjenester har en finger med i spillet.

- Sikkerhetstjenestene, etterfølgere til KGB, spilte en stor rolle i Niyazovs styre og vil ønske å velge hans etterfølger. Vi har vært redd for dette fordi de med blod på sine hender ikke ønsker demokratisk styre, sier han.

Turkmenistans gass utgjør en ytterligere utfordring. Stater, olje- og gasselskaper konkurrerer om rettigheter til utvinning og distribusjon av Turkmenistans gassreserver, og aktører vil måtte konkurrere om å etablere gode relasjoner med Turkmenistans nye ledere. Mange vil være lite selektive med hvem de forhandler med og vil på den måten kunne styrke en ny diktatorisk regjering.

Det er også grunn til å tro at mange vil ønske å beholde det sittende regimet for å sikre politisk stabilitet.

Turkmenistans befolkning er sammensatt av 5 dominerende stammer, og det er frykt for at en kollaps i det eksisterende styret kan føre til indre konflikter.

Det er også frykt for at Turkmenistans hovedsakelig muslimske og lavt utdannede befolkning kan dreies i retning av islamsk fundamentalisme. Med naboer som Iran og Afghanistan er det et lite hyggelig scenario.

Kurbangulij Berdijmukhamedov kan bli ny «president-på-livstid» i Turkmenistan. Opposisjonens presidentkandidat er bortført, og Turkmenske myndigheter vil arrestere medlemmer av eksilopposisjonen hvis de prøver å reise inn i Turkmenistan. (Foto: Reuters / Andriy Mosienko/Pool (Russia) / Scanpix)

Maktkamp i Ashgabat

Det er ingen tvil om at maktkampen i Ashgabat er i gang.

Landets forsvarsminister Agageldy Mamedgeldyev opprettet etter Niyazovs død et nasjonalt sikkerhetsråd og utnevnte helseminister Kurbangulij Berdijmukhamedov til fungerende statsoverhode.

Nasjonalforsamlingens president Ovezgeldy Atayev, som i henhold til landets grunnlov skulle overtatt som statsoverhode, ble avsatt og anklaget for uspesifiserte kriminelle handlinger.

- Alt vil bli gjort i henhold til en mekanisme Niyazov har etablert, uttalte fungerende statsoverhode Berdymukhamedov i en TV-sending til nasjonen, hvor han uttrykte lojalitet til Niyazovs styresett.

Sikkerhetsminister Geldimukhammed Ashirmukhammedov garanterte i en uttalelse i statsstyrte dagsaviser at hans styrker ville sørge for ro i overgangsprosessen.

- Vi vil dag og natt stå vakt over alt Niyazov har oppnådd, og vedlikeholde vårt folks avslappede og glade liv og stabile forhold, uttaler han.
Det er uten tvil blandet begeistring for, og bred skepsis til, hans garantier.

- Vi er bekymret, men det er for tidlig å si hva som vil skje, uttalte en europeisk diplomat basert i Russland ifølge Reuters.

Ashgabats nye ledelse strammer grepet om landet, og myndighetene har for alvor avskåret Turkmenistan fra omverdenen ved å kutte internettilgangen til offentlige institusjoner og stoppe all tog- og flytrafikk inn i landet.

Det legges planer om et valg i Turkmenistan 11. februar, men der er ingen garanti for at flere partier vil kunne delta.

Fungerende president Berdymukhamedov utstedte et dekret som fremholdt at valg vil bli avholdt på Niyazovs etablerte demokratiske plattform. Dette betyr i all sannsynlighet at det planlegges et valg uten opposisjonspartier, og uten kritikere.

Ifølge IHT mener Azhdar Kurtov, en analytiker ved det Moskva-baserte Institute for Strategic Research, at Turkmenistans sikkerhetstjenester vil kontrollere valget.

- Det turkmenske folk vil ikke få oppleve et demokratisk valg, sier han. En enkelt kandidat vil bli presentert, og alle vil måtte stemme på ham.

Det ser nå ut som om Niyazovs maktapparat har samlet seg bak det midlertidige statsoverhodet Kurbangulij Berdijmukhamedov som presidentkandidat.

Folkets råd, en representativ forsamling med 2500 representanter fremmet fem andre kandidater, men disse er ikke reelle.

- Vi vil gjøre alt for å gjøre Berdijmukhamedov til president, uttalte valgansvarlig Murad Kariyev. «Han er en verdig etterfølger.»

Med antatte bakmenn som sikkerhetsminister Geldymukhammed Ashirmukhammedov og innenriksminister Akhmamed Rakhmanov, som begge hadde som oppgave å undertrykke all opposisjon, kan det virke som om utfallet av maktkampen allerede er avgjort.

Tidligere utenriksminister Avdy Kuliyev som lever i eksil i Norge forteller Associated Press at Berdymukhamedov lenge har vært under Niyazovs beskyttelse.

- Berdymukhamedovs seier er garantert. Dette tilsier at det gamle regimet vil bestå, forklarer han.

Men det betyr ikke at opposisjonen vil gi seg uten kamp.

Opposisjonspolitikere i eksil gjør sine egne forberedelser. Avdy Kuliyev, tidligere sentralbanksjef Khudaiberdy Orazov og flere andre opposisjonspolitikere planlegger å ta opp kampen med Niyazovs maktapparat.

Kuliyev uttaler ifølge ITAR-TASS at lederne for tre ledende Turkmenske opposisjonsbevegelser planlegger å reise til Turkmenistan en av de nærmeste dagene.

- Opposisjonen har styrke til å vinne. Vi ønsker å lede vårt folk til demokrati og søke demokratiets og den personlige frihetens triumf i republikken, uttaler han.

Etter møter med Norges utenriksdepartement fikk Kuliyev bekreftet politisk støtte til frie valg.

- På et generelt grunnlag deler vi den demokratiske opposisjonens krav om frie valg og et stabilt Turkmenistan, uttalte kommunikasjonsrådgiver ved Utenriksdepartementet Kaja Haldorsen til dagbladet.no.

Opposisjonslederne i eksil står overfor utfordringer som kan vise seg å være uoverkommelige.

Opposisjonsgruppen Den Forente Demokratiske Opposisjon navnga i går demokratiaktivisten Nurberdy Nurmammedov som sin presidentkandidat. Men Avdy Kuliyev forteller at Nurmammedov nå har forsvunnet.

- I dag hørte vi at Nurmammedov hadde blitt arrestert, at han har forsvunnet. Han ble hentet 23. desember og ingen av hans slektninger vet hvor han er.

Turkmenske myndigheter har gjort det klart at medlemmer av eksilopposisjonen vil bli arrestert hvis de prøver å reise inn i Turkmenistan.

Vil noen hjelpe?
Spørsmålet nå er om opposisjonslederne vil slå igjennom med sine krav om frie valg. Manglende internasjonal oppmerksomhet og kortsiktige nasjonale interesser relatert til oljeinvesteringer kan vise seg å være uoverkommelige problemer.

Det åpenbare maktmisbruket i Turkmenistan ser ikke ut til å være et problem for noen utenfor Turkmensk territorium, konkluderte Pravda. Samtidig påpeker de at et brev sendt fra Turkmenistans opposisjonsledere til G8-landene førte til store bekymringer for Niyazov.

Det er derfor viktig at verden retter sitt blikk mot Turkmenistan i disse kritiske tidene. Hva stater og institusjoners gjør og sier vil bety mye. Mens det er åpenbart at USA, Europa og FN bør gjøre en innsats, kan spesielt nabolandene Tyrkia og Russland påvirke landets fremtid.

Tyrkia, som et vestlig orientert naboland med felles etniske og språklige røtter med Turkmenistan, har en unik mulighet til å vise Turkmenistan en alternativ vei.

Tyrkias utenriksminister Abdullah Gul og statsminister Recep Tayyip Erdogan deltok som en del av den største utenlandske delegasjonen søndag i Niyazovs begravelse. De så langt ikke har vært klare i sin kritikk av hans regime, men Tyrkia kan vise seg å være en viktig hjelper.

Viktigst er Russland. Arkady Dubanov i Vremya Novostei mener Turkmenistan i realiteten kun er avhengig av Russland.

- Uansett hvem som tar makten i Turkmenistan må de huske at Russland har et monopol på kjøp og frakt av Turkmensk gass ut av Sentral-Asia, sier han. Russlands statskontrollerte Gazprom, som er avhengig av Turkmenistans gass, er den største aktøren i regionen.

Dubanov mener utviklingen i Turkmenistan i stor grad vil avhenge av signalene som sendes fra Moskva, Washington, Teheran og Tasjkent i Usbekistan.

- Mye vil avhenge av hvem av nøkkelaktørene som er mest aktive, sier han.

La oss håpe det ikke blir Teheran og et realpolitisk Moskva.

Hvis andre følger Norges tilbakeholdne eksempel og «på et generelt grunnlag deler den demokratiske opposisjonens krav om frie valg og et stabilt Turkmenistan», eller «lykke til», som det også heter, kan det fort bli slik.