Meny

En musikalsk feinschmecker

En musikalsk feinschmecker

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sivert Høyems album «Exiles» er en av de beste norske utgivelsene i år. Derfor måtte selvfølgelig Neste Klikk slå av en prat med hovedpersonen selv.

Fordi Sivert Høyem er på vei hjem til Sortland rekker han bare et telefonintervju. Noe jeg alltid forsøker å unngå. Men å snakke med Sivert Høyem på telefonen er faktisk en veldig allright opplevelse. For ikke bare er han en blid og vennlig sjel som ler mye. Han har også en utsøkt musikksmak. Heldigvis. Men som seg hør og bør begynner vi med det viktigste først. Siverts nye album «Exiles».

- Jeg begynte å planlegge et nytt album allerede etter mitt forrige soloalbum, «Ladies And Gentlemen Of The Opposition» fra 2004. Fikk en del ideer om hvordan det neste soloalbumet skulle bli i den perioden. Åpningslåta på «Exiles», «Love, Leave Me Alone» ble for eksempel skrevet rett etter det første soloalbumet, og spilt en del mot slutten av turneen. For øvrig en kanonlåt å spille live.

- Etter dette fortsatte jeg å jobbe med en del ideer og låter. Da jeg reiste hjem i fjor jul gjorde jeg ferdig alt i løpet av en drøy uke. Fikk rett og slett et kreativt kick. Flere av ideene jeg hadde slitt med å realisere bare falt på plass. En utrolig deilig følelse. En følelse av lykke, faktisk, når man så til de grader fornemmer at man er i besittelse av en kreativ og inspirerende kraft som altså var tilfellet i denne perioden.

- Var du hele tiden bevisst på at dette skulle være et Sivert Høyem-album?

- Absolutt. Når jeg setter meg ned og skriver skiller jeg mellom hva som er tiltenkt Madrugada og soloprosjektene mine. Når det gjelder Madrugada har vi som regel jobba sammen på øvinger med ideene. Eller ideer jeg har tatt med meg og presentert for bandet.

- Hvordan jobbet du frem låtene?

- Låtene på «Exiles» er skapt ved hjelp av gitaren. Når jeg er inspirert jobber jeg fram tekst, musikk og et grovt arrangement alene på veldig kort tid. Etter hvert jobbet jeg litt med Fredrik Viklund som foruten å spille gitar på «Exiles», er en veldig nær venn av meg. Vi bruker å gå på bar sammen og legge store planer om hvordan ting skal være. Øvingsperioden var relativt kort for jeg hadde bare de 10 låtene som er på albumet. Som regel bruker man jo å ha langt flere, men jeg mente at låtene jeg hadde var viktige fordi jeg hadde vært så inspirert og engasjert da jeg lagde dem. Noe jeg tolket som et godt tegn. Gutta i bandet var dessuten svært engasjerte under hele innspillingsprosessen

- Det er mye fint pianospill på «Exiles».

- Ja, jeg er veldig heldig mann. Når det gjelder Madrugada har Robert et veldig distinkt sound som er fremtredende i lydbildet. Han er en av de store norske gitaristene som naturligvis må få utfolde seg. Når det gjelder «Exiles» fyller Mikael Lindquist med sitt piano- og orgelspill noe av den samme rollen som Robert i Madrugada. Noe som igjen er med på å skille soundet på «Exiles» fra en tradisjonell Madrugada- utgivelse.

-Tittellåta. Det er noe desperat over den?

- «Exiles» er den mest eksplisitt politiske låta jeg noen gang har skrevet. Den handler om traficking og prostitusjon. En problemstilling som gjør meg sint og fortvilt. Som igjen resulterte i «Exiles», som er en slags sympatierklæring til de prostituerte i Oslo. Personlig synes jeg den er en av de største og mektigste låtene jeg har skrevet nettopp på grunn av det politiske aspektet. Føltes som et voldsomt rush da jeg skrev den. Jobbet 12 timer i ett strekk etter at jeg hadde stått opp; teksten bare kom av seg selv.

- De andre tekstene på albumet?

- Stort sett romantisk rockemusikk, som på sett og vis er blitt min spesialitet.

- «Don't Pass Me By» er en personlige favoritt.

- Lurer på om det skal bli den neste singelen, faktisk. «Don't Pass Me By» er den siste låta jeg skrev før vi dro i studio. Den ble til under Madrugada-turneen i vinter.

- Hva med den første singelen «Into The Sea»?

- Det er alltid vanskelig å velge singler. Det var først og fremst andre som kicka på akkurat den låta. Selv var jeg litt usikker ganske enkelt fordi jeg er veldig stolt av og fornøyd med alle låtene på «Exiles».

- Musikalske inspirasjonskilder?

- Jeg hører nesten bare på Ulf Lundell for tiden. Har hørt lite på ham tidligere, men for et par uker siden kjøpte jeg en latterlig billig dobbel samleskive med ham. Er i utgangspunktet veldig svak for mange av låtene på «Kär och galen»; synes for eksempel «Lycklig, lycklig» er en av de største skandinaviske rockelåtene noensinne. Lundell er ganske enkelt en ualminnelig bra artist med svært gode og poetiske tekster. Liker særlig godt den personlige stilen; man får følelsen av hvordan livet hans har vært og utviklet seg når man hører på tekstene hans. Må anskaffe meg mer Lundell, rett og slett.

- Når vi er inne på svensk musikk; Thåströms siste skive «Skebokvarnsvägen 209» er også helt fantastisk. Jeg så han live da vi spilte inn «Exiles» i Göteborg. Noe av det beste jeg har sett live, faktisk. Han framførte blant annet min favoritt fra plata, «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce».

- En annen gammel favoritt, kanskje?

- Absolutt. Jeffrey Lee Pierce og Gun Club har betydd mye for Madrugada. Da jeg skrev låtene til «Exiles» hørte jeg derimot mye på Mike Scotts «Bring'Em All In » og enkelte av Waterboys-skivene som for eksempel «This Is The Sea», en av de store klassikerne. Jeg beundrer Scott enormt som tekstforfatter og vokalist.

- Men den plata jeg kanskje hørte mest på i denne perioden var Richard & Linda Thompsons «I Want To See The Bright Lights Tonight». Og da særlig låta «The Calvary Cross». Jeg hadde med meg skiva hjem i fjor jul. Bruker alltid å ta med meg musikk hjem i jula. I år har jeg med meg samlealbumet til Ulf Lundell og «Born In The U.S.A.» med Springsteen; den første skiva jeg kjøpte. Kan vel også nevne at jeg er veldig glad i Jackson Browne, og da spesielt «Late For The Sky».

- Når forstod du at du kunne synge?

- Jeg begynte i band fordi jeg ville spille gitar. Da en i bandet ikke helt klarte å holde tonen og jeg skulle vise han hvordan melodien gikk, hørte de andre i bandet at jeg var relativt mye bedre til å synge enn ham. Jeg hadde jo alltid drevet å tralla litt for meg selv, men det var gitarist jeg ville bli. Jeg vet ikke helt hva det er med stemmen min; men jeg fikk umiddelbart mange positive tilbakemeldinger da jeg begynte å synge. Dette var i de tidlige tenårene, og da er man jo veldig mottagelig for positiv respons. Hvis man kan gjøre noe riktig så fortsetter man gjerne med det. Men det var altså en tilfeldighet som resulterte i at jeg ble sanger i bandet.

- Stemmen din har definitivt et særpreg. Selv er jeg ikke opptatt av at en stemme skal være vakker eller plettfri.

- Det bryr ikke jeg meg så mye om heller. Det finnes helt klart noen skjønnhetsfeil vokalmessig på «Exiles» som jeg rett og slett har beholdt. Mine forbilder som vokalister er personer som overbeviser meg når de åpner munnen, og ikke nødvendigvis imponerer på grunn av teknikken eller hvor vakkert de synger. Vokalister som synger som om det gjelder livet, er de viktigste for meg. Som for eksempel Johnny Cash og Bob Dylan. Cash var jo ikke akkurat mest kjent for at han sang vakkert og rent.

- En fyr som Mick Jagger er heller ikke teknisk sett noen stor vokalist, men han overbeviser meg når han åpner kjeften. Når det gjelder min egen stemme er jeg ikke helt med på at jeg er så flink. Jeg har først og fremst veldig lyst til å synge. Det er min måte å formidle ting på. Innimellom oppdager jeg at det finnes en slags konkurranse om hvem som er best til å synge i Norge. Noe som er totalt likegyldig for meg. En av de viktigste vokalistene i min generasjon er etter min mening Will Oldham, som i sitt musikalske uttrykk har langt mer substans enn for eksempel Denvendra Banhart, som blir litt for perfekt og vellykket til at han makter å berøre meg skikkelig.

- Interessant med tanke på at Cash gjorde en cover på Oldhams …

- Cash gjør en fantastisk versjon av Oldhams «I See A Darkness». Den er, sammen med Nine Ince Nails låta «Hurt», en av de beste låtene på «American Recordings»-skivene. Da Madrugada spilte inn «The Deep End» i LA vanket faktisk Mark Romanek, som lagde videoen til «Hurt», en del i studio; han var en god venn av produsenten vår George Drakoulias. Da vi lurte på om han om kunne lage en video for oss spurte han om vi hadde en million dollar. He- he ... ingen video, med andre ord.

- Skal du ut på turnè med de nye låtene?

- Det blir turnè med The Volunteers fra midten av januar og ut mars. Vi kommer også til å spille på en del større regionale og nasjonale festivaler samt noen internasjonale festivaler i løpet av sommeren. Bandet vil også forsterkes. Og kanskje kan vi by på noen overraskelser også.

- Ordner du Mike Scott, eller?

He-he .. neppe, jeg har mye mer lyst å være blant publikum når han opptrer. Waterboys spiller for øvrig på Rockefeller i mars, dagen etter at Dylan har vært i Oslo. Og det er vel de heteste konserttipsene jeg har i overskuelig framtid.

- Hva med Madrugada?

- Vi er allerede i gang med å skrive nye låter, og skal i studio i løpet av året. Muligens kommer det er nytt album i begynnelsen av 2008.

- Helt til slutt. Kan du nevne ett av dine favorittalbum fra i år?

- Tja. My Morning Jackets doble livealbum «Okonokos» er jo helt overlegent og setter standarden for hvordan en bra liveskive skal låte. Et veldig bra band. Liker også spesielt godt «It Still Moves» fra 2003, svarer feinschmeckeren fra Sortland.

Mer i Neste Klikk:

Plateanmeldelse:

Sivert Høyem «Exiles»

Musikk
Kultur

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus