Jakten på julestemningen (15)
Ting kommer i klumper. Etter å ha levd i et komplett julevakuum i snart to uker, har jeg i løpet av det siste døgnet hatt en lang rekke julerelaterte opplevelser: Jeg har vært på julebord, jeg har gått i Luciatog og jeg har sett et nordlys over Oslo som var helt på høyde med det beste fra Nord-Norge.
Slikt gir i hvert fall tre ekstra kurver på juleskalaen.
Og akkurat nå baker jeg pepperkaker i en barnehage på østkanten av Oslo. For barn og jul går jo hånd i hånd, og kanskje kan barnas iver over julen smitte over på meg. Det er i hvert fall det som er planen min, her jeg sitter ved et bord med gutter og jenter i alderen 3 til 5 år.
Vi er godt i gang allerede. Kjevla går i ett sett, figurer trykkes ut av deigen på løpende bånd, og praten den går omtrent sånn her:
Jeg: Så fin pepperkakegris du har laget.
Gutt: Det er ikke en gris, det er Nasse Nøff!
Og fortsetter like etterpå med:
- Så fin Nasse Nøff du har!
- Det er ikke Nasse Nøff, det er en gris!
- For en flott pepperkake-engel.
- Det er en baby!
- Så fin pepperkakekone du har der.
- Det er ikke en kone, det er en dame!
- Så fin julenisse du har.
- Det er ikke en nisse, det er en konge!
- Oi, for en fin pepperkaketing du har laget der!
- Ja.
Det har tydeligvis skjedd et og annet på form-fronten siden sist jeg lagde pepperkaker. Da jeg var liten gikk det for det meste i stjerner, juletrær, pepperkakemenn og pepperkakekoner. Nå går det også i konger, biler og fisk.
Jeg bestemmer meg for å lage en pepperkake jeg også. En liten engel jeg skriver S på, bare for å vise at det er min pepperkake, og samtidig sikre meg mot at andre sluker den rått. Om noen spør, skal jeg si at S'en står for superengel.
En jente på fem spør om vi er venner.
Jeg svarer ja. Det er klart vi er venner.
- Rumpa di brenner, roper hun triumferende.
Det var altså et lurespørsmål på rim. Og jenta får selskap fra flere som også vil spørre om vi er venner. Og jeg svarer ja, hver bidige gang. Det føles nemlig galt å svare nei. Det er jo i de unge år barna formes, og jeg vil ikke at noen skal føle seg utenfor. Da får det heller bare være at rumpa mi brenner av og til.
- Jeg har laget et pepperkakefjell, sier en gutt med hettegenser.
- Se der ja, svarer jeg. - Har du vært på et fjell noen gang?
- Vi har tatt rullegress på haugen vår.
- Hm?
- Rullegress.
- Åja. Men gleder du deg til jul da?
Gutten svarer ikke. Men ei jente med lyst hår svarer. Og hun gleder seg kjempemye til jul. Og hun har vært i Moss to ganger, og i kveld skal hun på svømming, og til høsten skal hun begynne på skolen, for hun er fem år. Og hun gleder seg. Hun gleder seg til både jul og sommer. Og så ønsker hun seg et badekar til jul, for hun har to dusjer fra før, men hun trenger et badekar. Og denne tegningen skal du få, sier hun og gir meg en tegning av et rødt hus. Jeg svarer at den er kjempefin. Og tusen takk.
- Er vi venner nå, spør hun.
- Jada, svarer jeg. Det er klart vi er venner.
- RUMPA DI BRENNER!!
Og mens julesanger strømmer over stereoanlegget, stearinlysene danser sin stille dans, barnehagetanten åpner kalender med ungene og rumpa mi brenner for ørtende gang, kjenner jeg julestemningen min kryper oppover.
Jeg tror det er håp, tross alt.
Julestemning 15. desember:
Dagene mot jul:
1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 |