Ikke Legendarisk

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til noe som jeg gjorde til John Legends konsert på Sentrum Scene. Dessverre ble det hele en studie i middels gjennomført koreografi, mye venting og enda me

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Foto: johnlegendmusic.com)(Foto: johnlegendmusic.com)

Selv den minst vante konsertgjenger har forståelse for at John Legend med band mest sannsynligvis ikke har hatt tid til verdens lengste lydsjekk verken før eller etter Nobelkonserten. Og det er for så vidt helt greit. Men at en produksjon som John Legend sliter med noe så «basic» som feedback gjennom store deler av en konsert på litt under to timer, er rett og slett en liten skandale.

På den annen side - det er jo sjelden noen tvil om at Legend leverer. Førstelåta, «Heaven», var nøyaktig like fantastisk som på skiva, kanskje enda mer denne gangen, i og med at jeg veddet 500 kroner med min bestevenn og sidemann Martin om hvilken låt de ville åpne med, og dertil vant kanskje mitt livs første veddemål. Deretter kom «Stereo», også den fra den nye skiva «Once Again». Hva kan jeg si? Topp stemning. Det eneste som gradvis irriterte meg var de to kordamene, som mer eller mindre (i hovedsak mindre, faktisk) synkrondanset enkle koreografier. Hadde det enda vært synkront. Men, mens jeg stod og irriterte meg fikk jeg en dult i siden av den samme Martin, som fulgte opp med kommentaren; - Sjekk hun kordama i lateks er foxy, a! Og det slo meg at de karikerte «synkron» bevegelsene meget mulig ikke var myntet på min del av publikummet, altså den kvinnelige.

Deretter kom et par låter fra «Get Liftet» albumet, og det var også da feedbacken begynte. Til tross for at Legend selv reddet det hele fint inn med et publikumsfrieri av en annen verden, da han byttet ut teksten i en av låtene til Oslo, var det distraherende å se trommis «Swiss-Chriss», gitaristen og keyboardisten fortvile i bakgrunnen på jakt etter instrumentet som tidvis ødela stemningen. De fant det ikke.

Den første (av flere) allsangen kom til førstesingelen fra «Once Again», den nydelige «Save Room». Etter «Number One», noe så ironisk som en vakker låt om en fyr som er notorisk utro, tok Legend ett grep jeg ble veldig imponert over. Han sa unnskyld. Et par tre av låtene fra «Get Lifted» handler i stor grad om en fyr som er...en utro drittsekk. Jeg stusset litt på det de første gangene jeg hørte platen, men låtene er likevel så fine i seg selv at man blir døv for teksten etter hvert. Likevel, jeg er ikke den eneste som må ha tenkt det, John selv tok det opp fra scenen på følgende måte.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg fikk litt pes fordi noen av låtene på den andre skiva handler om utroskap. For du kan ikke være utro mot en dame uten at hun tar hevn. Og det finnes ikke noe verre i verden enn en kvinne som er forsmådd. Og det er det denne låta handler om..., sa han. Og så kom «Maxine», den nydelige Bossanova inspirerte låta fra «Once Again». Kordanserne dro til og med på med en dramatisering av det hele, og vips så var alle i stemning.

De store amerikanske artistene er flinke til å klappe seg selv på skulderen, noe som skulle vise seg å være flaks for oss, for John Legend har signet britiske Estelle til sitt label, og vi fikk gleden av at hans egen lille «Lauryn Hill in the making» kom ut og tok en låt, bare for oss. Deretter kom det som muligens har vært hans største hit, «Used to Love You», Legend strippet, folket jublet og bandet tok tre grep og gjorde den «glad-gospel»-inspirerte låta om til reggea. Hæla i taket. Det må være vanskelig å følge opp en sånn hit, så til tross for at «Show me» var et relativt kjedelig valg, skjønner jeg godt at det var den som fulgte. Og så kom «Ordinary People». Alle musikerne forlot scenen, Ray Charles effekten «singelspot» slukte oss inn i ham, og allsangen stod i taket. På et punkt sluttet Legend å synge og lot publikum ta et vers alene. Mot slutten av låta kom musikerne ut på scenen igjen og vred om balladen til en sambainspirert versjon, som til tross for at den funker, får meg til å mistenke at de er så lei av å spille «Used to Love You» og «Ordinary People» at de jazzer dem opp for sin egen del.

Alt i alt er det jo ingenting å si på John Legends stemmeprakt eller tilstedeværelse blant publikum. Han er engasjert og morsom, selvironisk og overmenneske samtidig. Og når han kommer rett fra det som sikkert er en gratis-gig for Nobelprisen, kan man egentlig ikke klage på at han ikke hadde tid til soundcheck og at lyden var deretter. Men eufori var man ikke i nærheten av denne gangen. Med mindre man veddet 500 kroner med bestekompisen sin på at de kom til å åpne med «Heaven», da.