Menneskenes barn

En gusten og brutal fremstilling av verdens undergang antar ubehagelige likheter med den virkelige verdens skjeve gang i en film som ikke helt klarer å ro seg selv og sine metaforer i land.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vel så deprimerende som verdens katastrofer, kan det være å se hvordan folk takler dem. Hvor egoistiske, grusomme og desperate vi har anlegg for å bli. Noen mener motgang bringer frem de beste i de fleste. Denne gangen får det stort sett fram det aller verste.

Foto: Columbia TriStar NordiskFoto: Columbia TriStar Nordisk

I år 2027 er menneskeheten i ferd med å gå fullstendig dukken. Ikke på grunn av atomkrig eller miljøkatastrofe, selv om denne fremtidsvisjonen også inneholder den slags.

I filmens start hører man på nyhetssendinger at klodens yngste er død. Han var nesten 20 år. Det finnes ingen barn igjen i verden.

Den banale grunnen til at menneskenes tid snart er over, er at kvinner de siste årene ikke har kunnet bli gravide.

En verden uten fremtid

Så effektiv og brutalt kan det altså gjøres når verdens undergang nok en gang skal konstrueres i fiksjons form. Ingen formering - ingen fremtid.

Hvorfor alle brått ble ufruktbare dveles det lite ved. Det finnes spekulasjoner og teorier, men de er ikke så vesentlige her. Årsakene skyves til side for effektene den nært forestående slutten har på folk og samfunn.

Her har medmenneskelighet i stor grad dødd ut før menneskene. Konfrontert med slutten, har verden gått fullstendig av hengslene.

Fatalisme, terrorisme, fascisme, pessimisme, separatisme, anarkisme og nihilisme er blant tidens ismer. Militarisme likeså, og en brutal behandling av en enorm innvandrerstrøm fra enda mer kollapsede regioner preger Storbritannia, der hovedhandlingen foregår.

Den håpefulle

Foto: Columbia TriStar NordiskFoto: Columbia TriStar Nordisk

«Helten» er den alkoholiserte, desillusjonerte byråkraten Theo (Clive Owen), som har en fortid som idealistisk aktivist. En dag innhenter fortiden ham, i form av ekskjæresten Julian (Julianne Moore).

Julian kjemper fremdeles der Theo har gitt opp. Hun mener fremdeles det finnes håp for menneskeheten. Hun har en helt spesiell grunn til å mene det.

Selv om filmtraileren avslører denne grunnen skal jeg la det være her. Jeg bare nevner at den forsofne Theo får et oppdrag av enorm betydning for menneskenes fremtid, intet mindre.

Sklir ut

Foto: Columbia TriStar NordiskFoto: Columbia TriStar Nordisk

«Menneskenes barn» er regissert av Alfonso Cuarón («Og mora di også») etter en roman av PD James fra 1992. Dermed har ikke grunnideen blitt til i en post-9/11-verden, men den såkalte krigen mot terror, verdensledernes tiltagende skyttergravsretorikk, klimakatastrofer og stadig nye flyktninggrupper har ikke gjort tematikken mindre relevant i dag, enn for 14 år siden.

Filmen starter da også opp som en medrivende, skremmende og fascinerende fremtidsdystopi. Verden anno 2027 skisseres opp som både troverdig og utrolig. Samfunnet er gjenkjennelig og totalt forvrengt.

Etter hvert tar det hele mer form av en actiontrhiller, tempoet dras opp og handling overtar for refleksjon. Det er eksplosjoner, forfølgelsesscener, skuddvekslinger og generelt kaos.

Foto: Columbia TriStar NordiskFoto: Columbia TriStar Nordisk

Filmen takler både actionbiten og intrigene mellom aktivistenes fraksjoner, militære grupper, idealister og overløpere relativt greit.

Mot slutten går derimot knuten på ballongen opp, og både plottet, karakterene og metaforene svirrer rundt seg selv uten å finne noe hensiktsmessig sted å lande.

Unødvendig sakral

Jeg hadde også svært liten sans for scenen(e) der alt forsøkes å heves til en sakral, religiøs sfære. Filmens styrker ligger i det virkelighetsnære, i den forvrengte realismen, og den kunne godt klart seg uten slike fakter.

Foto: Columbia TriStar NordiskFoto: Columbia TriStar Nordisk

Ellers er det er lite å utsette på prestasjonene til den primært britiske skuespillerstaben. Veteranen Michael Caine fortjener nok en gang, og ikke overraskende, å fremheves.

Han har en ikke altfor stor birolle, som dopdyrkende, tilbaketrukket anarkist, og stjeler filmen med både humor og en humanisme som ellers er sjeldne egenskaper i denne fremtidspessimistiske hybriden av en film.

Personvernpolicy