Skeiv fremstilling av et stort band

U2 velger å slippe nok en samleplate. Det musikalske innholdet holder naturlig nok jevnt bra klasse, men fordi utvalget virker noe tilfeldig fremstår samlingen som heller unødvendig.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1998 slapp U2 samleplaten «The Best Of 1980-1990», der en «begrenset» dobbelutgave også inneholdt en haug med b-sider. I år 2002 kom volum 2, med låter fra perioden 1990-2000. Disse platene, og da særlig den første, er glimrende dokumenter over bandets gjøren og laden i disse to tiårene. To studioalbum senere mener man altså at det er grunnlag for å gi ut nok en samling. Så feil kan man ta.

Når man nå velger å fortelle bandets historie gjennom en enkelt disk - som tittelen indikerer er det 18 spor med her - blir det for min del helt feil at åtte av låtene er utgitt etter år 2000. Fire kutt fra «All That You Can't Leave Behind», to fra «How To Dismantle An Atomic Bomb», samt to nye innspillinger. Dette blir altså i hovedsak en samling av det beste, eller minst dårlige, U2 har gjort etter millennilumsskiftet, og er således fullstendig unødvendig.

Ingen spor fra «Boy», «October», «Zooropa» eller «Pop», er funnet denne samlingen verdig. Hvis platen er ment å skulle presentere bandets karriere for en ny tilhenger, vil denne få et helt feil inntrykk. Etter min mening burde alle albumene vært representert, og hovedtyngden burde ha ligget på albumene «War», «The Joshua Tree» og «Achtung Baby».

Som nevnt er det to nye låter på platen. «The Saints Are Coming» er en cover fra det gamle punkebandet The Skids, som U2 gjør sammen med Green Day. Låta er knalltøff og bandene gjør en meget god versjon med bra driv og fet riffing. Bono og Billie Joe leverer også vokalt, og for meg er dette albumets absolutte lyspunkt. Den andre nyheten bærer navnet «Window In The Skies», og er en helt kurant U2-låt. Dette er pop i det landskapet som bandet har operert i på de siste studioalbumene, men melodien overgår etter min mening det meste av det som var på «How To Dismantle An Atomic Bomb».

Samlingen inneholder selvfølgelig også sin dose klassikere, det kommer man ikke bort fra uansett hvor uenig man måtte være i platens berettigelse. «New Year's Day», «Pride (In The Name Of Love», «Where The Streets Have No Name» med flere, er udødelige popperler. Men det kunne som sagt ha vært flere. «Beautiful Day» er den beste sangen det «nyere» U2 har prestert, og «One» er fremdeles fantastisk vakker. Heldigvis presenteres den her i originalversjon. Hadde de valgt å ta med den nye utgaven med Mary J. Blige hadde jeg fått meg en ny ølbrikke.

Konklusjon: En relativt bortkastet samling som gir et skjevt bilde av et stort band. Det er likevel flere låter her som beviser at U2 er store. Men bandet er i virkeligheten enda større! Gå heller og kjøp bandets
klassikere.



Låter:

Beautiful Day
I still Haven't Found What I'm Looking For
Pride (In The Name Of Love)
With Or Without You
Vertigo
New Year's Day
Mysterious Ways
Stuck In A Moment You Can't Get Out Of
Where The Streets Have No Name
Sweetest Thing
Sunday Bloody Sunday
One
Desire
Walk On
Elevation
Sometimes You Can't Make It On Your Own
The Saints Are Coming (U2 and Green Day)
Window In The Skies

U2 sin hjemmeside


Flere plateanmeldelser i Neste Klikk
Musikk på Startsiden





Personvernpolicy