NATOs nye, vanskelige rolle

I dag nøler Norge med å gi hjelp til farlige oppdrag i det sørlige Afghanistan. Men det ville også vært farlig å hjelpe Norge hvis den kalde krigen var blitt varm for 50 år siden.

Da var det i Norge lett å se behovet for et militært samarbeid mellom vestlige, demokratiske land mot det totalitære Sovjetunionen. Hva har skjedd både med vår holdning og med forsvarsorganisasjonen NATO etter at den mistet sin fiende da Berlinmuren falt i 1989?

Etter Den annen verdenskrig var Norge et temmelig forsvarsløst land, samtidig som det daværende kommunistiske Sovjetunionen var en trussel mot det demokratiske Vest-Europa. Med grense mot Sovjet i nord, var vi svært utsatt. Finland måtte gi etter for en «vennskapsavtale» med Sovjet, mens Sverige greide å holde på sin nøytralitet. Også andre land i Vest-Europa følte trusselen, og Norge ønsket sterkt et samarbeid blant de allierte etter krigen for å kunne få hjelp hvis landet ble angrepet.

Daværende forsvarsminister Jens Christian Hauge hadde kontakt med både britiske og amerikanske allierte, noe som i mars 1948 førte til at den britiske utenriksminister tok kontakt med sin amerikanske kollega og anmodet om drøftelser for å få til i et vestlig, militært samarbeid «before Norway goes under», som han skal ha uttrykt det.

Ett år senere, den 4. april 1949, underskrev utenriksminister Halvard Lange på Norges vegne Atlanterhavspakten, og Norge ble ett av de opprinnelige medlemslandene i militæralliansen NATO (North Atlantic Treaty Organization). Legg merke til samarbeidsavtalens navn, Atlanterhavspakten, og hva N og A i NATO står for: Nord-Atlanteren. Det viser at samarbeidet gjaldt land ved Nord-Atlanteren. Hva i alle verden gjør da NATO-styrker i Afghanistan?

En for alle, alle for en

Ledende land i samarbeidet var vestlige demokratiske land, inkludert seierherrer fra Den annen verdenskrig, som USA, Storbritannia og Canada. Fra første dag var grunnsteinen i NATO-samarbeidet at et fiendtlig angrep mot ett av medlemslandene skulle være jevngodt med et angrep mot dem alle, slik at også NATO-land som ikke ble angrepet, skulle stille opp med militær styrker i et voldsomt motangrep mot den som måtte prøve seg.

De Sovjet-dominerte landene i Europa dannet sin egen militære samarbeidsorganisasjon som de kalte Warszawapakten. Midt mellom disse to blokkene satt det lille og sterkt utsatte Norge som ett av landene som hadde aller mest å vinne på et sterkt NATO.

Den truende kommuniststaten Sovjetunionen er oppløst. Kommunismen har tapt; jernteppet som delte Europa er borte. Nå er til og med landet med Warszawa som hovedstad, Polen, blitt medlem av NATO, og dagens NATO-toppmøte holdes i den tidligere Sovjet-republikken Latvia.

Hva skal vi så med en militærallianse som var rettet mot en fiende som ikke lenger finnes, og når mange av våre fiender er blitt våre venner?

Uoversiktlig trusselbilde

NATO har aldri hatt egne styrker, men har helt siden starten hatt en militær infrastruktur og et kommandoopplegg for å kunne lede styrker fra medlemslandene i øvelser, fredsbevarende operasjoner og krig. Det militært maktapparatet satt i Brussel og fant ut at det måtte da være noe det kunne brukes til, i fredens og demokratienes hensikt. For slutten av den kalde krigen gjorde ikke samtidig slutt på alle kriger. Men truslene mot de vestlige demokratier hadde endret karakter. Trusselbildet ble mer uoversiktlig og vanskeligere å definere.

NATO engasjerte seg sterkt i krisehåndtering. Det skjedde først og fremst i Balkan-stater som Kosovo og Bosnia-Hercegovina. Etter terroranslagene mot USA 11. september 2001 ble verden plutselig klar over behovet for å føre en kamp mot internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Dette har medført en betydelig omlegging av NATO-samarbeidet.

NATO har fått nye oppgaver

I mars 2003 overtok NATO ledelsen av den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF i Afghanistan. Dette var første gang NATO var engasjert i militær virksomhet utenfor Europa.

Senere har også NATO påtatt seg opplæring av sikkerhetsstyrker i Irak og gjennomført transportoppdrag og organiseringsstøtte til Den afrikanske union (OAU) sine fredsbevarende operasjoner i Darfur-provinsen i Sudan.

Fordelen med NATO er at det er flere land som står bak en militær styrke som opererer i et annet land. Og med alle de landene som står bak NATO, har organisasjonen en enorm militær slagkraft. Det gir også en politisk bredde i engasjementet, og den opererer nærmest som FNs militære arm. For Norge er det av avgjørende betydning at NATOs aktiviteter utenfor rammene av det kollektive selvforsvar, har et folkerettslig grunnlag og fremstår som en direkte støtte til FN. FN må understøttes som den sentrale institusjon for oppbygging av global fred, sikkerhet og stabilitet. Både Norge og de andre medlemsland må vedstå seg sin forpliktelse til å sikre FNs evne til å håndtere kriser og bygge internasjonal stabilitet.

Men denne samarbeidsformen har også en svakhet, ved at hvert enkelt medlemsland må drøfte i sine egne politiske organer før det engasjerer seg. Det går langsomt og det har uvisst resultat. Dagens situasjon gjør det slett ikke opplagt at alle landene vil bidra selv om ett land er truet og NATO ber om innsats.

En for alle, alle for en?

I dag ser vi at NATO trenger 2.500 soldater til å forsterke de eksisterende styrkene i krigen mot Taliban i det farlige, sørlige Afghanistan. Det vekker politisk strid i Norge, og den rødgrønne regjeringen vil ikke bidra. Eller, som det heter på Forsvarsdepartementets hjemmeside: «regjeringen vurderer fortløpende situasjonen i Afghanistan, herunder eventuelle behov for ytterligere norske styrkebidrag». Eller som UD sier det: «Vi må være rede til å påta oss ansvar for å bygge fred og stabilitet langt borte fra våre grenser». Men det er lett ikke å se det akutte behovet når trusselen ikke gjelder eget land.

Høyst relevant er det dermed at toppmøtet i Riga ventes å gi sin tilslutning til styringsdokumentet Comprehensive Political Guidance om den videre utviklingen av NATO, basert på «nåværende og forventede sikkerhetsutfordringer». Hvordan skal NATO-samarbeidet utvikles nå når den gamle fienden er borte? Skal NATO forberede seg på nye utfordringer innen sivilt-militært samarbeid, stabiliseringsoperasjoner og forbedre sin evne til å gjennomføre operasjoner langt fra Nord-Atlanteren?

Vi håper fortsatt at prinsippet «En for alle, alle for en» vil gjelde - selv om skulle være farlig. Krig

farlig, i alle land.

Til tross for Norges nøling, sier statsminister Jens Stoltenberg at Norge med sine cirka 550 soldater er et av de land som i forhold til sitt folketall bidrar mest i Afghanistan. Og han har tilbudt ytterligere 35 mann til administrative oppgaver på flyplassen i hovedstaden Kabul.

I Afghanistan er det i dag for øvrig cirka 32.500 soldater under NATOs kommando. USA bidrar med 11.800 soldater, Storbritannia 6.000, Tyskland 2.700, Canada 2.500, Nederland 2.000, Italia 1.800 og Frankrike 975.

(Kilder: UD , BBC og Forsvarsdepartementet.)