På tide å ta livet av julenissen?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
For i hele desember juger voksne og store barn systematisk for de mest blåøyde og troskyldige iblant oss: De søte små barna.
Min datter på fem og et halvt mistet den andre fortanna si forleden. Pliktskyldigst fulgte hun standardprosedyren for å gjennomføre de transaksjoner som kreves for å kapitalisere på innsatsen. Hun la tanna i et eggeglass, helte over litt vann, og satte den i bokhylla ved siden av senga slik at tannféen skulle kunne finne den og veksle det verdifulle materialet mot en tjuekroning.
Neste morgen hadde hun glemt det, men kom plutselig på det etter noen minutter.
Det var da
jeg
kom på det: Vi hadde
glemt
det! Vi hadde rett og slett glemt å veksle. Nå begynte jeg en febrilsk jakt på en tjuekroning, men hadde ingen småpenger i nærheten.
Snart var det likevel for sent. Jenta stod allerede i døråpningen, og glad trasket hun videre inn på rommet for å sjekke.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJeg har sett mange plutselige væromslag i mitt liv, men ingen som dette.
Å studere ansiktet hennes da hun lykkelig reiste seg på tå for å titte ned i eggeglasset kun for å oppdage at miraklenes tid er forbi, var som å være på fjellet en deilig solskinnsdag i påsken og oppleve at det på et øyeblikk mørkner, blåser opp og tetter seg til et nesten ugjennomtrengelig teppe av skodde og snø.
Det var rett og slett litt vondt å se på.
Og der og da, i det øyeblikket, kjente jeg angeren jeg har kjent på før, men aldri så sterkt. For også hva gjaldt dette lille barnet jeg har hjulpet til verden har jeg løyet og bedratt og vitterlig fått henne til å tro at det eksisterer noe som heter «tannfé».
En løgner, om enn velmenende. Men en velmenende løgner, er vel også en løgner.
En illusjon brast for den unge damen. Hun hadde nok hatt en anelse, men ville helst ikke tro det. Likevel påstod hun nå med styrke: «Det er du og mamma som er tannféen.»
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenUttrykket var bistert, stemmen lav og skuffet.
Jeg prøvde meg forsiktig med noen håpløse forsøk på takling. «Jeg tror kanskje tannféen har forsovet seg.» «Kanskje tannféen syns tanna var så fin at hun ville gi deg en femtilapp, men ikke ville dyppe den ned i vannet?» «Kanskje ...»
Artikkelen fortsetter under annonsenHun fnøs, løp inn på rommet og smelte igjen døra.
Ai-ai-ai.
En kjedelig situasjon, mildest talt.
Og snart er det jul.
Om tannféen er en bristende illisjon, tror hun fullt og fast på julenissen ennå. Hva om den illusjonen også blir avslørt for hva det er, nemlig en enorm konspirasjon skapt av voksne over hele verden for å manipulere og passifisere den oppvoksende generasjon?
Dette er jo egentlig helt forferdelig.
Og gjett hvem som, bokstavelig talt, må kroppsliggjøre den rødkledte, skjeggete gubben i år også, og på den måten bære den løgnaktige tradisjonen videre?
Det er meg, det.
Nei, nå må samfunnet våkne opp. Politikerne må innse at dette er en forkastelig tradisjon som kun fører til at barna mister troen på ærlighet og sannferdighet.
Kirken må ta affære, og skyte en bannbull mot den avgudsliknende skikkelsen som suser over nattehimmelen.
Våre nye landsmenn, islam og profeten Muhammeds trofaste tilhengere kan sikkert også delta i jakten på julenissen. Vi som kriger og slåss om hvilken gud som er den rette, må i det minste kunne enes om at julenissen fortjener å dø.
Kanskje det nettopp er en slik høyere misjon som kan bidra til at muslimer, kristne, politikere og fedre over hele verden forener seg til felles sak.
La oss sørge for å ta livet av julenissen.
En gang for alle.
På tide å få det gjort.
