Fin, men unødvendig oppsummering

På «Stop The Clocks» oppsummerer Oasis sine 12 første år som plateartister. Et bra, men avslørende dokument fra to høyrøstede brødre som lever i sitt eget lille rock'n'roll univers.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Stop The Clocks» åpner med fenomenale «Rock'n'Roll Star», som festet seg med superliv i hjernen min sensommeren 1994. En vegg av gitarer hamrer spikeren inn med voldsom kraft. Låta galopperer av gårde som en vårkåt hingst. I novemberutgaven av musikkbladet Uncut uttaler storebror Noel følgende:

«Rock'n'Roll Star» is the whole manifesto of the band. I've never wanted to say anything else in a tune. We're going to be rock stars, and even if we don't, even if we're just playing in a fucking Boardwalk the rest of our lives, we're going to

act

like fucking rock stars.

En gjerning flere av bandmedlemmene har utført til terningkast seks. Men som også har tappet Gallagher-brødrene for krefter. For etter de to første skivene, «Definitely Maybe» og «(What's The Story) Morning Glory?», og påfølgende stjernestatus, har kvaliteten på albumene falt dramatisk. Noe som tydelig fremkommer på «Stop The Clocks», der hele 14 av 18 spor er hentet fra, eller har tilknytning til, de to første albumene. Og sånn sett kan man hevde at Oasis-klokken stoppet allerede i 1996. Og at de 11 siste årene har vært en laaang ørkenvandring. Riktig så ille er det selvsagt ikke, men brødrene Gallagher bør umiddelbart begynne å prate mindre, spise matpakke med svett gulost, drikke mindre tran, ta av seg solbrillene når de sover og sette på vekkeklokka igjen.

Når det er sagt; «Definitely Maybe» og «(What's The Story) Morning Glory?» er to ualminnelige gode album. Hvilket beviser at bandet, og da spesielt storebror Noel, på 90-tallet kunne måle seg med selveste supermann på en god dag. For «Some Might Say», «Wonderwall», «Slide Away», «Live Forever», «Don' Look Back In Anger» og «Cigarettes & Alcohol» er låter selv ikke kryptonitt kan ødelegge. Sistnevnte låt er for øvrig en herlig kombinasjon av T. Rex, Sex Pistols og The Jam/The Who. De fleste av låtene lukter i det hele tatt britisk lang, lang vei. Duften av The Beatles, The Kinks, The Who, The Jam, The La's, Paul Weller og en haug med punkband fra slutten av 70-tallet, siver ut av rillene som nybakt kidneypie og en lunken pint. En lukt jeg elsker mer enn noen annen.

Konklusjonen er at «Stop The Clocks» med all tydelighet viser at Oasis skapte langt bedre musikk for 10-12 år siden enn det de gjør i dag. Hvilket igjen betyr at du heller bør kjøpe «Definitely Maybe», «(What's The Story) Morning Glory?» og samleskiva «The Masterplan» (B-sider), fremfor å investere i «Stop The Clocks» som, selv om den inneholder masse gull, må kunne karakteriseres som en heller unødvendig utgivelse. Og så får vi håpe at Liam og Noel har husket å sette nye batterier i vekkeklokka.

Låter:

Disc 1

Rock' N' Roll Star
Some Might Say
Talk Tonight
Lyla
The Importance Of Being Idle
Wonderwall
Slide Away
Cigarettes & Alcohol
The Masterplan

Disk 2

Live Forever
Acquiesce
Supersonic
Half The World Away
Go Let It Out
Songbird
Morning Glory
Champagne Supernova
Don't Look Back In Anger

Oasis' hjemmeside

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus