Blått til lyst
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
For meg har det bare gått en vei med Snoop siden han stilte opp nærmest i nettoen i «komedien» Starsky & Hutch. Det var opplest og vedtatt at den tøffeste gutten i gata var blitt kommers. Og der har han stort sett vært siden. Det virker ikke som om han har tenkt seg noe annet sted heller.
Det er unektelig godt å sitte med et Snoop album i hånda. Han er hiphopens nest beste nettverksbygger (må se seg slått av Pharrell, som selvsagt er bidragsyter på plata) og «gjestelisten» på albumet reflekterer dette storveis. «Tha Blue Carpet Treatment» er som en slags «Westcoast» reunion. Ikke bare er soundet mye mer happy og melodiøst enn noe Snoop har levert på lenge, det bugner av stjerner. Jeg er fristet til å bruke utrykket «ingen nevnt, ingen glemt». Men jeg skal ikke snyte deg for stjernene; her finner du Stevie Wonder, Ice Cube, R.Kelly, The Game, d´Angelo, Akon, Jamie Foxx og Damian Marley. Og Snoop har lett tatt seg råd til Dr. Dre-spor.
Det er noen veldig bra låter her. «Candy (Drippin Like Water)» med E-40, MC Eiht, Goldie Loc, Daz &Kurupt minner elegant om gaaaammel Snoop, men med innslag av nye sjangre som har vokst frem siden Snoops første plater. Den er morsom og kul samtidig som den sitter der den skal.
Etter den store «Game vs Dre»-debatten (The Game ville at Dr. Dre skulle lage et spor til hans nye plate «Devil's Advocate», men Dre ble for dyr og Game ble sur) og rykteflommen rundt D'Angelos ekstravagante dopmisbruk, er det utrolig deilig å høre en låt som «Imagine». For til tross for at selve låta er litt kjedelig får du høre Dr. Dre rappe OG D'Angelo synge, og det kimses det ikke av blant kjennere.
Jeg tror jeg kunne skrevet en side om hver eneste låt på «Tha Blue Carpet Treatment», men det skal du slippe. For det meste er det en kjempeplate, men det er mer fordi den på mange måter oppsummerer Snoop Doggs artistkarriere, med alt fra harde, iskalde gangster låter
(«Gangbangin' 101») til lyse, flåsete barnerimaktige gladlåter som «Candy (Drippin Like Water)», enn fordi låtmaterialet blåser deg overende.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Jeg elsker for eksempel tanken på at Stevie Wonder og Snoop Dogg har vært i studio sammen og spilt inn «Conversations». Ikke bare fordi det er en bra låt, men også fordi den viser en åpenhet og vilje til å fornye seg som artist hos begge. Noe jeg synes er utrolig positiv for musikkens fremtid. Jeg elsker at Snoop sier til Stevie Wonder at han elsker ham, og jeg elsker at Stevie Wonder svarer Snoop at han elsker ham fordi han sier nettopp det. Kjærligheten lyser på siste sporet. Sirkelen er fullendt, eller hva det nå heter.
Derfor kjenner jeg at det er lett å hisse seg opp over «Round Here», hvor Snoop har brukt det samme forbanna «Dido»-sampelet som Eminen i sin tid gjorde, og dermedl ødela vårt fremtidige forhold. (Eminem og mitt, altså). Enda verre er det at «Round Here» egentlig er en veldig kul låt, men at samplet er så utrolig unødvendig, og for meg ødelegger det hele. Men. Hvis du ikke har så grunnleggende problemer med å like sutremusikken til Dido som meg, er jeg sikker på at du kommer deg helskinnet igjennom det.
