Jakten på julestemningen (2)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Julestemningen av den klassiske sorten lar fortsatt vente på seg, selv om vi er to dager uti desember.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fram mot den 24. desember skal jeg hver dag ta min personlige temp på julestemningen og gi karakter fra 1 til 10 julekurver.Fram mot den 24. desember skal jeg hver dag ta min personlige temp på julestemningen og gi karakter fra 1 til 10 julekurver.

Andre desember. Og akkurat i det jeg følte noe som kunne minne om julestemning (det kan også ha vært glede over at det endelig er helg), kom jeg over nyheten om at meteorologisk institutt vurderer å sende ut pollenvarsel igjen.

Dermed var det lille dryppet av stemning blåst for alle vinder, og den eneste følelsen jeg sitter igjen med nå er sult. Sult og fortvilelse.

For la oss bare innrømme det først som sist: Pollenvarsel i desember har like mye med jula å gjøre som snøfresere på badestranden i juli.

Det er nesten slik at jeg får lyst til å gå ut i skogen bare for å sjekke om det fortsatt finnes sopp og blåbær.

Kanskje er jeg på galt sted. Her i Oslo er jo alt så underlig. Regn og pluss ti grader. Pluss pollenvarsel fra meteorologene.

Da bruker det å være bedre julestemning hjemme på Sortland. Og hvorfor det, spør du kanskje, du som ikke har vært der oppe før og som ikke vet bedre. Hva er det med Sortland, liksom. Sortland og jul? Det er jo så uendelig langt fra Betlehem.

Jovisst. Det har du forsåvidt helt rett i. Det med Betlehem er spikeren på hodet. Men når snø, nordlys og mørket er ramme, senker roen seg som et teppe, og julefølelsen kommer på et blunk. Det blir litt sånn 'instant jul', om du vil. Eller 'jul - rett i koppen'.

Og det er da enda godt at rammene på Sortland er perfekte, for feiringen der hjemme er ikke så mye å skryte av ellers. Jeg har en fantastisk familie, det er ikke det. Men når det kommer til julefeiring og tradisjoner har vi mer enn nok å lære. Der er vi nokså håpløse.

Julaften er nok der skoen trykker mest. Da stresser vi og styrer fram og tilbake med de siste juleforberedelsene uten engang å spise. Og slik holder vi på helt til jula ringer inn klokken fem. Da setter vi oss endelig rundt bordet og kaster oss over risengrynsgrøten som sultne ulver i håp om å finne mandelen. Når vi har spist oss stappmette og avklart hvem som gikk av med årets mandelseier (som regel ikke meg), setter vi fram ribben.

Vi setter altså fram ribben rett etter grøten. Uten pause. Rett på. Som om det skulle være to omganger med fotball som slås sammen til en eneste lang.

Vi hadde nok trengt minst femten minutters pause i midten. For vi klarer knapt mer enn et par poteter av juleribben, før vi blir så utslitte og så mette at vi må legge oss nedpå et par timer. Og resten av julaften går med til å sende hverandre bebreidende blikk over at vi aldri lærer.

Jeg har altså ikke fått så mye gratis hjemmefra når det kommer til jul.

Nå ringer jeg hjem for å høre hvordan det er med julestemningen der i gården. Det er moren min som tar telefonen. Vi sier hei til hverandre og jeg spør om de kan sende meg et bilde av et vakkert og snøkledt Sortland. Det kan de ikke.

- Vi har ikke snø, forteller moren min.
- Har dere ikke snø?
- Nei, her er det bare mørkt og regn på bar mark.
- Kanskje dere kan sende et annet bilde da.
- Er det samme hva vi sender?
- Ja, dere kan nå bare sende et eller annet, sier jeg.
- Vi har et bilde av en nype fra hagen som ligner litt på en fantasifisk, forteller moren min.
- Fint, svarer jeg. - Det får duge.

Her er fantasifisken med en marihøne som øye.



Julestemning 2. desember:




Dagene mot jul:

1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 |