Casino Royale

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vil vi virkelig ha en klønete, sårbar, svettende, blødende, gråtende, forelsket James Bond? Etter «Casino Royale» blir svaret et rungende «oh yes, quite certainly».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg var virkelig i ferd med å gi opp hele James Bond. Hver nye film ble møtt med rutinemessig forventning. Omtrent som en tallerken rømmegrøt. Det smaker, men gir lite å tygge på. Fenomenet 007 var blitt fjasete, utdatert og formelaktig, og balanserte på randen av sin egen parodi.

Foto: Buena Vista InternationalFoto: Buena Vista International

Etter den kalde krigens avslutning, hadde filmserien kavet febrilsk for å holde hodet over vannet og plottene i synk med et nytt, rotete verdensbilde. «Christ, I miss the Cold War» sukker M (Judi Dench) lakonisk i «Casino Royale». Det er nesten fristende å sympatisere.

Konkurransen fra mer moderne actionthrillere har 007-serien møtt med enda snurrigere og mer høyteknologiske gadgets, mer absurde, stormannsgale skurker, mer ekstreme stunts, mer svikefulle kvinner og mer cheesy one-linere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tøv og spetakkel

I det siste sprellet «Die Another Day» (2002) forsøkte man å ta noen steg tilbake med en retrospektiv jubileumsversjon proppet med referanser til alle tidligere filmer. Samtidig ville man gjøre Bond «bigger than ever». Mer av alt, men stadig mindre substans. Det var suppe på en rusten spiker.

Foto: Buena Vista InternationalFoto: Buena Vista International

Det store feilgrepet, som blir ekstra synlig med «Casino Royale», var at man hadde mistet selve James Bond av syne. Han var blitt en velartikulert og spretten pappfigur som druknet i alt tøv og spetakkel rundt seg.

Alt dette gjør «Casino Royale» opp for så det ljomer etter. Her har man løftet Bond ut av gjørma han satt fast i, vridd ham opp som en vaskeklut, skylt ham ren for bensin og aftershave, og sparket ham ut i verden for å redde den.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vonde drap

«Casino Royale» er basert på den første boka Ian Fleming skrev om James Bond, og handlingen starter før han har fått status som 007-agent med rett til å drepe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en kornete, brutal svart/hvitt-sekvens ser vi han utføre sitt første drap på et toalett. Det gjør vondt. Også for ham. Denne Bond har nemlig fremdeles medfølelse med sine ofre. Det andre drapet er langt lettere. Det tredje en bagatell. Vi ser en kyniker ta form.

Foto: Buena Vista InternationalFoto: Buena Vista International

I den første av filmens tre store actionscener, der Bond jager en bombemann på Madagaskar, får vi se enda mer av hans feilbarlighet. Jakten tar form av såkalt parkour, en urban aktivitet/sport der formålet er å passere hinder i menneskeskapte landskap på mest mulig effektivt vis. Mannen Bond jager spilles av en av fenomenets pionerer, Sebastien Foucan. Han behersker teknikken langt mer elegant enn Daniel Craig som flere ganger snubler og fumler.

Etter hvert tar så hovedplottet og en hovedskurk form; Le Chiffre (Mads Mikkelsen) utfører banktjenester for terrorister og tjener stort på aksjespekulasjon basert på innside kunnskap om kommende terrorangrep.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foto: Buena Vista InternationalFoto: Buena Vista International

Siden Bond klarte å stanse en flysprengning i Miami, har Le Chiffre en gjeld til terroristene på drøyt 100 millioner dollar. Nå vil han vinne pengene tilbake ved pokerbordet. Bond blir bedt av MI6 om å spille, og en stor dose av filmen spinner rundt dette intense high-roller Texas Hold'em-spillet i Montenegro. Pokervrien gjør plottet litt vel usannsynlig og dumt, men såpass får vi tåle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skrellet til beinet

Hvem hadde trodd det gikk an å blåse kjøtt og blod inn i en 60-tallsrelikvie som dette i våre dager? Et sjåvinistisk, eurosentrert mannsideal fra tiden før glasnost og feminisme... Men regissør Martin Campbell har klart det, og gjort James Bond interessant på ny.

Klisjeen er at Bond er mannen menn vil være og kvinner vil ha, men hva vil Bond? Vil han bare vinne? Hva har han i så fall å tape? «Casino Royal» skreller karakteren til beinet og utforsker ham med friske, moderne øyne, uten å miste tradisjonen av syne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foto: Buena Vista InternationalFoto: Buena Vista International

Vi får fremdeles fete stunts, heftige biler, skurker onde som fy, babes med til bein opp under armhulene og et par vodka martinis. (Q derimot er fullstendig fraværende, etter et halvhjertet forsøk på å erstatte den avdøde, legendariske Desmond LLewelyn med John Cleese i forrige film.)

«Casino Royale» er genuin og gjenkjennelig som Bond-film, men likevel noe nytt. Og bedre. Det er røft og rått, men samtidig friskt og fengende.

Noen ytret skepsis til blondisen Daniel Craig som 007, men mistilliten blir grundig gjort til skamme. Craig er en solid karakterskuespiller, og dessuten kjekk på en mer rufsete måte enn deodorantreklamene som han etterfølger. Han gjør Bond mer farlig, men også sårbar og menneskelig.

Spionen som kom inn fra kulden

«Casino Royal» er den mørkeste og røffeste Bond-filmen som er laget til nå. For første gang på lenge er det dessuten blitt en film som står på egne bein, og ikke bare balanserer usikkert på skuldrende til tradisjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foto: Buena Vista InternationalFoto: Buena Vista International

Filmen klarer dessuten mesterstykket å gi fornyet betydning og kanskje litt troverdighet til Bond slik han fremstår i de andre filmene. «Casino Royal» handler nemlig i stor grad om å vise hva som har formet hans kjølige profesjonalisme og kyniske forhold til kvinner.

Bond har vært døden nær mange ganger. Nå har han fått nytt liv, nok en gang. Spionen har kommet inn fra kulden.