R.I.P. Robert Altman (1925 – 2006)

Robert Altman var en egenrådig filmskaper i stadig klinsj med et Hollywood-etablissement som forsøkte, men aldri lyktes i å temme ham.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I fjor spurte en journalist den da 80-årige Robert Altman om han ikke hadde tenkt å pensjonere seg snart. Svaret kom kontant:

- Retirement? You are talking about death, right?

Robert Altman (Foto: REUTERS / Brian Snyder / Files / Scanpix).Robert Altman (Foto: REUTERS / Brian Snyder / Files / Scanpix).

20. november døde filmlegenden på et sykehus i Los Angeles. Dermed ble «A Prairie Home Companion», som fremdeles ruller over enkelte norske kinolerret, den aller siste filmen fra mesterens hånd.

Altman hadde rykte på seg for å være sta, arrogant og vanskelig overfor Hollywoods «movers and shakers». Blant annet skal han ha havnet i nevekamp med en studiosjef etter en diskusjon om klipping av «Nashville» (1975). Mer diplomatiske stemmer kunne kalle ham kompromissløs.

- Hollywood vil ikke lage de samme filmene som jeg vil lage, og jeg er for gammel til å endre meg, sa han etter det som gjerne omtales som hans tredje comeback, det vil si filmene «The Player» (1992) og «Short Cuts» (1993).

En annen gang kommenterte han forholdet mellom seg selv og Hollywood slik: «Vi er ikke i mot hverandre. De selger sko og jeg lager hansker.»

Robert Bernard Altman ble født 20. februar 1925 i Kansas City, Missouri av engelsk-irsk-tyske foreldre.

Etter å tjenestegjort som bombeflyver under andre verdenskrig utdannet han seg til ingeniør ved Universitetet i Missouri, og forsøkte seg med ymse forretningsideer.

Han fant av alle ting opp en snodig innretning for å tatovere bikkjer og katter med identifikasjonsmerker. Vissnok skal bikkja til president Truman være blant de som fikk teste oppfinnelsen.

Mot slutten av 40-tallet begynte han å skrive filmmanus, men begrenset napp hos Hollywood-studioene gjorde at han i stedet tok seg jobb hos en oppdragsfilmprodusent i hjembyen, der han tilegnet seg faglig kunnskap og teknikk.

Med sammenskrapede midler fikk han i 1957 laget debutfilmen «The Delinquents», som ble snappet opp av United Artists. Deretter jobbet han noen år for fjernsyn og regisserte episoder av en rekke tv-serier, deriblant «Bonanza» og «Alfred Hitchock Presents».

I 1968 slapp Altman omsider til i langfilmformat igjen, gjennom science fiction-thrilleren «Countdown» der James Caan og Robert Duvall hadde ledende roller.

Først to år senere, i en alder av 45 år, kom det virkelige gjennombruddet. Den sorte antikrigskomedien «M*A*S*H» ble en enorm publikumssuksess, vant Gullpalmen i Cannes, ble nominert til fem Oscar og vant for beste manus. Den fikk som kjent også en hale i form av den langlivede komiserien ved samme navn, en serie Altman selv mislikte sterkt.

Manuset til filmen «M*A*S*H» hadde vært innom et drøyt dusin skeptiske regissører før Altman lagde gull av det, og etter en slik prestasjon ville «alle» Hollywood-sjefer ha ham. Men Altman gikk sin egen vei. Han startet Lion's Gate Films og regisserte den litt sære saken «Brewster McCloud» (1970) om en ung gutt som drømmer om å fly.

Deretter fulgte en håndfull kritikerroste, men ikke altfor suksessrike filmer som «McCabe and Mrs. Miller» (1971) og «Thieves Like Us» (1974), før Altman igjen traff spikeren på hodet med den virtuose country & western-komedien «Nashville» (1975).

I «Nashville» fikk man for alvor stifte bekjentskap med fortellerteknikken som skulle prege mange av Altmans mest betydningsfulle filmer, så som «The Player», «Short Cuts» og «Gosford Park» (2001).

Disse filmene har alle en intrikat sammenfletting av historietråder der et stort skuespillerensemble snakket over og forbi hverandre i lange tagninger, viklet sine liv sammen, mens konturene av et miljø og en tidsånd dannes rundt dem.

Tilliten som fulgte suksessen med «Nashville» skuslet Altman bort på samme måte som etter «M*A*S*H» ved å lage en håndfull særere og på flere plan skuffende filmer. I 1980 kom den største nedturen da Altman ble malplassert regissørstolen på en påkostet, live-action filmatisering av tegneserien «Skipper'n», med langfilmdebutanten Robin Williams i tittelrollen.

Selv om produsenter, studiosjefer og massepublikummet kunne være skeptisk til Altman, var han elsket av skuespillere, og kunne plassere de største av de største i lite flatterende biroller og betale dem brøkdelen av vanlige honorarer.

Robert Altmans status hos Hollywood-etablissementet gikk altså i bølger, men han avsluttet på en respektabel bølgetopp, både gjennom filmer som «Gosford Park» (2001) og «A Prairie Home Companion» (2006), og ved å motta æres-Oscar i sitt siste leveår etter å ha vært nominert syv ganger uten seier.

- I can't think of a better award, sa han i takketalen.

- To me it's better for all of my work than for just a couple of things.

Personvernpolicy