19,5 – 20 - 12,5

19,5 – 20 - 12,5
19,5 – 20 - 12,5

<pPå «Orphans: Brawlers, Bawlers &amp; Bastards» tar Tom Waits oss med på en rundtur i hittil ukjente strøk der skygger av glemte liv og høyrøstede stemmer lever side ved side. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg begynner med konklusjonen. En meget enkel sådan. «Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards» er en kjøter av et album. 56 låter; hvorav 30 nye, fordelt på tre skiver som åpner dørene til et univers der lukten av sødme, kloakk, nikotin og svovel smelter sammen til en margstjelende og livsbejaende vellukt.

Et univers der Frelsesarmésoldater holder konsert i fyrrommet på et gammelt lasteskip kun iført nylonstrømper og kalosjer, samtidig som skiftenøkler, rustne spikre, blikkbokser, en døddrukken gast, ginflasker, en bukett kjempebjørnekjeks, megafoner, en og annen bibel og et gammelt tørkestativ flyr over hodene på musikantene. I svingdøra står vaktmester Gorgon og brøler. Trygt, godt og konvensjonelt, med andre ord.

Men bli for all del ikke skremt. Det finnes også plenty med vakre ballader og sarte melodier. Den største utfordringen for lytteren er ikke kvaliteten. Den er nemlig trygt forankret i brorparten av låtene. Utfordringen er at man nærmest overfalles av låter.

Rare, sære, vidunderlige og skranglete sanger som klynger seg til deg. Men det er ikke verre enn at man fanger tiden og tviholder på den en stakket stund. Tålmodighet og overblikk er med andre ord nøkkelen. Og tro meg, du vil ikke angre. For om en god latter forlenger livet, gjør garantert en overdose av Tom Waits det også.

«Brawlers»

På «Brawlers» koker det nesten over. Rockabilly, blues og skranglete country slåss om oppmerksomheten. Det trøkkes, pushes, pustes og hamres ut låter som ikke ligner på noe annet i dagens musikkverden. Tom Waits underholder med instrumenter du ikke visste fantes. Og en stemme; albumets viktigste instrument, som trykker deg opp i et hjørne.

Å plukke ut favoritter er egentlig bare vås, for «Brawlers» fungerer først og fremst som en sammenhengende reise i et sært og uvanlig univers det er et privilegium å bli invitert inn i. Likevel, låter som «Lie To Me», «2:19», «Bottom Of The World», «Lucinda»,«Road To Peace», «Walk Away» og «Rains On Me» er utsøkte ambassadører for resten av gjengen. Men jeg må innrømme at «Road To Peace», en desperat sang om tilstanden i Midt-Østen, slår meg litt ekstra flat.

Maybe God himself is lost
And needs help
Maybe God himself needs
All our help
And he's lost upon
The road to peace

«Bawlers»

På «Bawlers» kaster en haug med nydelige ballader seg rundt halsen din. Og for noen låter. Ikke bare slår de deg i bakken. De legger seg ned på gulvet og gir deg en skjeggete klem også. «Bawlers» er noe av det vakreste jeg har hørt på svært, svært lenge. Triste, vakre og oppegående låter. Sentimentalt, ja vel, men på en sær og ektefølt måte. Waits tråkker aldri over grensene til sviskeland der det overdrevne og affekterte regjerer.

På «Bawlers» har skiftenøkler og blikkbokser måttet vike plassen for et beruset piano/orgel, feler, blåsere, munnspill, trekkspill og en og annen vindskjev sag. Men viktigst av alt; Tom Waits høres fremdeles ut som en bryggesjauer som i sin ungdom sang i sølvguttene. Ingen over, ingen ved siden. «Bawlers» er ganske enkelt en innertier. Og hver gang jeg hører Waits versjon av Ramones-klassikeren «Danny Says», blir jeg både rørt, sjarmert og glad. Kontrasten til Phil Spectors produksjon er ikke bare slående. Den er monumental.

I like my town
With a little drop of poison
Nobody knows
Their lining up to go insane
I'm all alone
I smoked my friends
Down to the filter
I feel much cleaner
After it rains

«Bastards»

«Bastards» er i beste fall alternativ. For dette er låter som nekter å stille seg opp på rekke og rad. Og som løper rundt seg selv og knapt nok finner tilbake til utgangspunktet, samtidig som de snakker i munnen på hverandre og aldri rekker opp hånda. Uregjerlige og vanskelige å få øye på både ved første og tiende øyekast. Stort særere enn dette blir det nemlig ikke.

Morsomt og besynderlig, ja vel, men jeg kommer neppe til å spille «Bastards» veldig mange ganger. Dette er nemlig musikk for spesielt, spesielt, spesielt interesserte. Når det er sagt; ved første lytting storkoste jeg meg over de mange og rare innfallene. Særlig avslutningen der Waits utbasunerer: «…just like I'm pulling your leg».

Totalt sett er likevel «Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards» en aldri så liten triumf. Digger du «Swordfishtrombones», «Rain Dogs», «Bone Machine», «Alice», «Blood Money» og «Real Gone», må du ganske enkelt ha denne. Er du en av dem som står ved kjøkkenbenken og nynner til låtene på P4, trenger du dette albumet mer enn du aner.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus