To gamle hunder i bånd

Eric Clapton og J.J. Cale hadde til hensikt å karre seg frem til Escondido. En god idé som falt i grus grunnet manglende drivstoff og en sliten og velbrukt automobil.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Eric Clapton og J. J. Cale er for mange Faderen og Sønnen og kanskje til og med den hellige ånd når det kommer til å spille gitar. Med tanke på at J. J. Cale er mannen bak to av Claptons største bragder, «Cocaine» og «After Midnight», har mange sett frem i mot et samarbeide dem i mellom. At Clapton/Cale nerdene vil dyrke «The Road To Escondido» er forutbestemt av høyere makter. For musikkdyrkere går selvfølgelig i kjærka. Og man må ikke som en stakkars kritiker stå på dørstokken og balansere mellom det hellige og profane. Å prøve å være objektiv som det så fint heter. Noe som selvfølgelig er umulig med tanke på at man har hodet proppet fullt av fordommer.

Likevel, jeg klatrer pliktoppfyllende opp på dørstokken for å vurdere «The Road To Escondido», før jeg bestemmer meg for hvorvidt jeg skal bli medlem av menigheten eller ikke. Mine fordommer tilsier at jeg både liker og respekterer Clapton og Cale, men at jeg på ingen måte er blodfan. Tre gjennomlyttinger og en stiv nakke senere er jeg ikke i tvil. Jeg hopper ned og rusler bort fra kirkeklokkene nynnende på «Artificial Paradise».

Problemet med «The Road To Escondido» er ikke utførelsen. Den er nemlig prikkfri. Både Claptons og Cales gitarer beveger seg elegant frem og tilbake i et lydbilde som kompletteres av musikalske storheter som Steve Jordan, Willie Weeks, Billy Preston, Albert Lee og Taj Mahal. Subtilt, lekende og lekkert. Men dessverre også ganske blodfattig og kjedelig. Noe som først og fremst skyldes for dårlige låter. For kun et fåtall av de i alt 14 sporene setter fart på blodsirkulasjonen min. Greit nok at musikken tidvis skal være tilbakelent og blå, men når flere av låtene sleper seg frem i slowmotion og aldri kommer frem til Escondido, blir det for sløyt for min smak. Etter hvert blir jeg sittende og vente på at en eller annen skal skjære hull i det behagelige og perfekte lydbildet. Noe som selvfølgelig aldri skjer.

Men det finnes noen små høydepunkter. For både «Danger», «Dead End Road», «Anyway The Wind Blows» og «Who Am I Telling You» er gode låter som vokser seg store og sterke. Særlig førstnevnte har fått i seg nok næring til å utfordre den store verden på egenhånd. For menigheten er det selvfølgelig mye å hente på «The Road To Escondido». Som for eksempel hvem som spiller hva og når. Clapton eller Cale. Eller kanskje Albert Lee? Selv tasler jeg hjem til kjellerstua der jeg trøster meg med Claptons «No Reason To Cry» fra 1976 og J.J. Cale antologien «Anyway The Wind Blows».

Låter:

Danger
Heads In Georgia
Missing Person
When The War Is Over
Sporting Life Blues
Dead End Road
It's Easy
Hard To Thrill
Anyway The Wind Blows
Three Little Girls
Don't Cry Sister
Last Will And Testament
Who Am I Telling You
Ride The River



,





,



Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus