Keen på Keane

At Keane måtte avlyse USA-turneen sin fordi vokalist Tom Chaplin måtte få bukt på dopvanene og la seg inn på rehab var kanskje like greit. For han strålte i Spektrum.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var stående applaus allerede etter første låt da den britiske kompisgjengen i Keane i går gledet entusiastiske fans med det som til tider var en fantastisk bra konsert.

Vokalist Tom Chaplin i det britiske bandet Keane, her fra en tidligere konsert. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX .Vokalist Tom Chaplin i det britiske bandet Keane, her fra en tidligere konsert. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX .

Tom Chaplin elsket sitt publikum. Og publikum elsket ham rett tilbake. Etter en varm velkomst fra begge sider av scenekanten dro Keane på med hiten «Everybody's Changing», og før konserten var halvveis var det allsang i de forreste rekkene. Chaplin slår meg som en utrolig trygg og energisk vokalist; som jordnær gutt og stor rockestjerne om hverandre.

Historien om Keane er faktisk litt uten om det vanlige, og for meg blir konserten enda litt bedre når jeg ser på samspillet mellom de tre kompisene; Tom Chaplin på vokal, Tim-Rice Oxley på tangenter og Richard Huges på trommer. Det er så kult å vite at de faktisk har vokst opp sammen, tilbrakt timevis i et nedslitt bandlokale i ungdomstiden, og holdt sammen gjennom nederlag på nederlag helt til supersuksessen med det forrige albumet som solgte nesten 6 millioner. Litt under ti år etter at de først pakket snippsekken og dro til London for å bli band. Jeg mener, med platekontrakt, altså.

Chaplin fortsatte sitt publikumsfrieri da han tok opp gitaren og beklaget at han ikke var så god til å spille gitar, men håpet vi ville lide oss igjennom det. Faktisk skulle han vise oss hvor dårlig han egentlig var ved å ta noen strofer fra den første låta han noensinne lærte - som selvsagt var The Beatles' «Norwegian Wood». Mer klapping og mer hyling og vips var Keane i gang med «Nothing In My Way». Og enda mer allsang.

Chaplin går ned fra scenen og klatrer opp på gjerdet mellom ham selv og publikum mens han synger av full hals. Jeg må innrømme at jeg ikke har sett for mange konserter hvor jeg har følt meg som en av de eldre deltagerne. Men med unntak av de slitsomt forelskede parene i utkanten av lokalet, var dette naturlig nok til stor glede for hordene av unge jenter som dro så mye i Chaplin at en sikkerhetsvakt begynte å dra ham tilbake fra den andre siden av gjerdet for å holde likevekten.

Men Chaplin ga seg ikke, og fikk til og med smettet inn en bursdagshilsen til en Jasmin - utvilsomt en av de heldigste småjentene som hylte høyest. Og som de hylte: «Keane, WE LOVE YOU!!!»

Selvsagt kan man ikke være artist i dag uten å være bittelitt politisk engasjert, iallfall ikke hvis man kjenner Bono eller sir Geldof. Og fordi Keane har spilt med U2 på Live 8, er det jo ikke til å komme fra at de må klemme inn litt håp om fred. Men det gikk faktisk helt greit, i form av låta «Bad Dream», som bare var et lite alvorlig avbrekk i en ellers så sprudlende konsert.

Jeg må innrømme at jeg ble litt keen på Keane selv, men ekstranummeret var en stor skuffelse. Iallfall opptrinnet. Gutta takket og bukket og skrapet for seg, og gikk av scenen. Trampeklapp og jubelskrik. Som fortsatte. Og fortsatte. Og fortsatte. Og akkurat da, idet bandet nettopp har levert en fantastisk konsert og du nærmest sitrer av spenning, for det er jo ikke sikkert de gidder å komme ut igjen, akkurat da er en konsert kanskje aller best.

Men her slo de av alt for mye for kjentfolk. For ikke før hadde gutta gått av scenen før roadiene kom ut og omorganiserte scenen, satte frem nye vannflasker og så videre. Så til tross for at de sparte «Crystal Ball» til ekstranummeret og at Spektrum nesten eksploderte da den kom, kunne de spart seg for å stjele «øyeblikket» fra oss.

Personvernpolicy