Dette høres ut som Cat Stevens

Artikkelen fortsetter under annonsen

Yusuf Islam lager ikke fullt så gode låter som Cat Stevens. Men likevel bra nok til at sistnevnte ganske sikkert hadde gitt dem ut.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter albumet «Back To Earth» fra 1978, la Cat Stevens opp som artist og henga seg til religiøse dypdykk som Yusuf Islam. Noe som var litt trist, med tanke på at han faktisk har laget musikk som huskes den dag i dag. Låter som «Father And Son», «Morning Has Broken», «Hard Headed Woman», «Moonshadow», «Can't Keep It In» og album som «Tea For The Tillerman» og «Teaser And The Firecat», slenger forståelig nok mange oldiser inn i den sentimentale kosekroken.

Cat Stevens fungerer som verdens største nostalgi-tripp for mange, med den følge at konturene av gamle venner, kjærester og lærere kræsjlander i bevisstheten med en gang den skjeggete favoritten fra 70-tallet åpner munnen.

Det nye albumet, «An Other Cup», er produsert med nennsom hånd av Rick Nowels, som også har jobbet med Rod Stewart og Dido. Og Yusuf er fremdeles i singer-songwriter hjørnet. Akkurat som Cat Stevens. Og selv om tiden ikke har stått stille, har den i det minste beveget seg veldig sakte. Ingen store overraskelser her, med andre ord. Forskjellen ligger i at Yusuf ikke lager fullt så gode låter som Cat Stevens. Men likevel bra nok til at sistnevnte ganske sikkert hadde gitt dem ut.

På åpningslåta, «Midday (Avoid City After Dark»), kompletterer blåserne pianoet og Yusufs gjenkjennelige stemme i refrenget. En aldri så liten pangstart. De to neste sangene «Heaven/Where True Love Goes» og «Maybe There's a World», er ikke stort dårligere. Særlig sistnevnte er klassisk Cat Stevens. Stemmen slår tidvis gnister, og harmoniene er av gammel god klasse. Albumets kanskje beste spor.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Balladen «One Day At A Time» fester derimot aldri helt grepet. «In The End» er derimot, på tross av sin i overkant moralske/religiøse tekst, en fin, men ikke fantastisk ballade.

Yusufs versjon av «Don't Let Me Be Understood » er, målt opp mot originalen til Nina Simone (1964), the Animals (1965) og Elvis Costellos versjon (1986), sjabre greier. I motsetning til selvkomponerte «I Think I See The Light», der Cat Stevens møter The Doors. Bra driv og et fengende refreng. «The Beloved»; der Youssou N'Dour bidrar på vokal, har, som de fleste andre låtene på «An Other Cup», et religiøst innhold. Noe som blir i overkant endimensjonalt og intetsigende når det nesten uten unntak gjennomføres albumet gjennom.

Når det er sagt; både «The Beloved» og «Greenfields, Golden Sands» (sistnevnte er skrevet i 1968) er fine låter som avslutter albumet på en tilfredstillende måte.

Mye fint, med andre ord. Men lite som får blodet til å bruse og hjernen til å eksplodere. Mest av alt får jeg lyst til å hente frem de gamle Cat Stevens skivene mine, som har overnattet opptil flere vintre godt skjult i en ellers velbrukt platesamling. Jeg lengter med andre ord etter en ekte nostalgi-tripp etter å ha hørt «An Other Cup».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Elsker du Cat Stevens er Yusuf definitivt noe for deg. Men om han, som Cat Stevens, får deg til å tenke på gamlekjæresten fra 1975, er heller tvilsomt. Men det var vel heller ikke meningen.



Låter:


Midday (Avoid City After Dark)
Heaven/Where True Love Goes
Maybe There's a World
One Day at a Time
When Butterflies Leave
In The End
Don't Let Me Be Understood
I Think I See the Light
Whispers from a Spiritual Garden
The Beloved
Greenfields, Golden Sands